Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Har du hørt? Ja, har du hørt. Det går ikke an. Vi støtter og lytter.

Når det er makta som rår. Når det er et maktspill på gang, Ja, da er det viktig at man ikke står alene. At man ikke står igjen på slagmarken som et lite stakkarslig fugleskremsel. Det viser seg gang på gang at de der oppe både har bedre utstyr og bredere skyttergraver. Høyere status og bedre lønn kan de også skilte med.

Men den lille tapre armé har forhåpentligvis bedre samhold. Vi kan stole på hverandre. Vi støtter og lytter når noen av være egne har det vondt og har noe på hjertet. Selv om vi sier de samme tingene om og om igjen, står kollegene bi som nordlendinger på opprørt hav og tar i mot med stoisk ro. De føler og følger med og gir gode råd.

Samhold gir styrke, heter det så vakkert, og kollegahæren viser at dette holder stikk. Vi marsjerer i takt. Når én av våre egne ligger nede, er vi ikke sene om å ile til og strekke ut ei hjelpende hånd. Vi er alle mot én: fiendemakta. Maktspillet bøler sakte fram og tilbake, og vi følger nøy med trekkene. Vi er forberedt når neste snedige trekk gjøres, slik at vi kan sette inn et motangrep. Vi lar oss ikke knekke så lett, enda overhodet pøser inn penger og maner til større kampvilje, samt bygger høyere festninger og tykkere forsvarsmurer. De små geriljastyrkene trekker seg unna og gjemmer seg vekk i skogen eller høyt til fjells. Der venter de. Og over rasker med motangrep – alltid klare til å nedkjempe den tilsynelatende uovervinnelige overmakta.

Kollegene ser på deg når du prater. De lar deg prate. Og kommer med noen trøstens ord. Eller sender deg et blikk som viser at de forstår. De viser deg oppmerksomhet ved å stikke innom og høre hvordan det går. Eller de kommer med oppmuntrende eller trøstende ord i gangen eller på kontoret.

Noen ganger står det en vakker markblomstbukett som fargerik glede og pynter opp på skrivebordet. Slikt varmer. Det gjør også en stor kopp te med frisk sitron oppi. Sitronen ligger som ei sol og lukter godt i alt det våre. Kos deg, slapp nå av. Et klapp på skulderen, og stå nå på, Dette skal  gå bra. Ja, selvsagt vil dette går bra med en slik entusiastisk hær som gode og trygge støttespillere.

Det blør fra et sår. Man halter. Noen renser såret, og setter på en forbinding. Det hjelper godt. Framover går det, litt sakte i begynnelsen, men så øker tempo og til slutt løper man av sted. Bortover de flate gresslettene så lett som ingen ting. Vi er snart ved målet. Fienden er beseiret. Man føler seg fri. Så lett i kroppen. Hjertet hamrer av glede og ikke lenger av frykt. Slippe alt det vonde, det innestengte. Ut i det fri. En jubel presser seg opp i halsen. Man vil vise all verden at en ny tid er kommet. Alt det vonde ligger bak en.

Og blir man igjen angrepet, så er vi på pletten igjen. Støtter. Oppmuntrer. Vi lar oss ikke knekke i første motbakke. Opp skal vi. Så retter landskapet seg ut, og foran oss ligger en utforbakke. Vi småløper nedover, og stopper litt opp. Snur oss rundt og ser at bakken går oppover: Motbakke. Men det er ikke i den retning vi skal nå. Nesa peker framover, og vi følger den. Og bak hører du at de andre kommer. I flokk og følge. Vi skal ut på den grønne sletta, og feire.

Vi er friske og alle sår er leget. Vi har mye å være takknemlig for. Vi har hverandre. Vi har vært gjennom en kamp, som vi sent vil glemme. Men nå skal vi tenke på hyggeligere ting. Vi ser framover. Bretter ut teppet på det mye underlaget, og setter fram mat og drikke. Skåler og takker for at vi har hverandre. Skål for gode støttespillere. Skål og takk, kjære kolleger!

Vi setter fram mat og drikke, og skåler for all støtte.

Publisert i Klassekampen.