Den fortapte sønn

Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Union ballonger gledeBallonger brukes når noe eller noen skal feires.

Vindusviskerne går fram og tilbake. Fram og tilbake. Vanndråpene smeller i frontruta. Været er like mistrøstig som han sjøl føler seg. Han kikker på armbåndsuret. Klokka er 12.00, og det er fem timer til selskapet skal begynne. Moras 70-års lag skal feires med pomp og prakt – med slekt og venner og gud vet hva. Fytterakker’n, han skulle gitt hva som helst for å slippe unna. Han svinger inn til sida og parkerer foran ei veikro. Han finner seg et vindusbord og bestiller en lett lunsj. Han spiser og leser avisa. Med store, fete bokstaver står det at en narkoman sønn har drept mora sin. Stakkars djevel, tenker han og tar en slurk av lettølet. Men man trenger ikke være narkoman for å drepe mora si – en alkoholikersønn kan gjøre det samme, tenker han og den ene munnviken vibrerer.

Han fyller bensin og kjærer videre. Taster inn nummeret til hotellet og spør etter mora. Etter en stund hører han den hektiske stemmen hennes i røret.

– Gratulerer med dagen, mutter. Jeg er på vei oppover. Har du det bra?

Mora kvitrer inn i røret og forteller at hun gleder seg så til at alle gjestene skal komme. Hun håper han er edru og at han er pent kledd.

– Mor, jeg kjører og den svarte dressen min ligger klar i baksetet. Ha det så lenge, sier han og bryter samtalen.

– Hurpe! Sjølopptatte røy! Megge! Hønsehjerne! skriker han ut og fyller bilkupéen med lyd.

Nei, han orker ikke. Han stanser bilen. Han orker ikke å reise opp dit. Aldri i verden. Han kjenner et enormt hat vokse inni seg. Et hat som nesten kveler ham innenfra. Denne kjerringa av ei mor som har latt ham og søsteren vokse opp i et helvete. Og som senere anklager dem begge to for å ha blitt som de har blitt. Han sjøl har blitt sin far opp av dage, noe som er helt normalt: En alkoholiker avler ofte en alkoholiker. Sånn er det bare. Det er ikke hans skyld at han drikker. At han er mer glad i flaska enn i noe annet. Nei, det er jaggu ikke hans skyld. Det er barndomshjemmet som får ta på seg den skylda. Og den teite mora som ikke gjorde noe. Som ikke kastet ut drittsekken av en mann. Denne snøvlete faren, som det var så vanskelig å ta rotta på. Godt var det, da de fikk putta ham under torva.

Gud, som det vil såre henne hvis han ikke dukker opp. Det vil være flaut for henne at hennes eneste sønn ikke kommer for å feire sin mors 70-års dag. Skal han bare snu og finne på en eller annen unnskyldning? Eller skal hun simulere en ulykke? Han heller oppi litt kaffe fra termosen. Han må være smart. Og endelig kjenner han en god følelse inni seg. Gud, som den kjerringa vil bli såret. Hun fortjener ikke noe annet. Sjøl om alle de andre gjestene kommer, vil det svi skikkelig hvis han ikke dukker opp. Drittungen hennes, som hun liksom er så glad i.

Skal han kjære ut i ei grøft og tappe ut olja, og prøve å få haik hjem igjen? Skal han late som om han besvimer og ikke kommer til seg sjøl igjen før langt på natt – lenge etter at festen er over? Eller skal han late som om han har punktert, og så komme fram i det de siste gjestene takker for seg? Ja, hva skal han velge? Han tar en ny slurk av kaffen og kikker på regndråpene som lager små bekker nedover frontruta. Han orker iallfall ikke å gå ut i dette været. Det morsomste vil være å komme full som ei alke ut av ei drosje når festen går mot slutten, komme inn og spille bajas og ødelegge hele festen. Det hadde vært litt av et punktum for 70-års markeringa hennes. Han kan spolere festen hennes som hun har spolert livet hans.

Han skrur korken på termosen og tar en skarp u-sving. Han har glemt å sette på vindusviskerne, og ser ikke elgen som kommer i et byks mot mot bilen. Et voldsomt smell og alt blir stille. Det damper fra den blodige dyrekroppen.

En prest kommer bort til den gamle dama, og rekker henne hånda. Hun har pyntet seg og det er høy stemning i bakgrunnen. Hun lytter og slår øynene ned.

– Det er feil retning. Elgen må ha snudd bilen hans, slik at den kom over i feil kjørebane. Han skulle jo i mitt 70-års lag, sier mora og setter seg stille ned.

Publisert i Klassekampen.

 

 

Legg igjen en kommentar