Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Tomme stoler som venter.

Hun banker på, men ingen svarer. Merkelig. Hun legger øret inntil og hører svak hulking innenfor. Døra er åpen. Hun banker på nytt, går inn og roper et forsiktig hallo. Hulkingen kommer fra stua.

– Hei Elise, det er Emme.

Hun går inn i stua og finner søsteren gråtende over middagstallerkenen.

– Så fint du har gjort, sier hun og kikker på det dekkede bordet. Elise snur seg rasende med røde, våte øyne og rennende snørr fra nesa:

– Fint! Har jeg endelig klart å gjøre noe fint nå. Det var jaggu meg på tide. 60 år og endelig har jeg klart det! Hun pytter ordene opp i fjeset på søsteren, som tumler forskrekket bakover.

– Hva er det, Elise? Hva har skjedd? Elise slår etter søsteren, men hun trekker ikke.

– Elise, hold opp! Ta deg sammen!, roper Emme i fortvilelse.

– Ta meg sammen!!! Jeg har ikke gjort noe annet i hele mitt miserable liv. Jeg har spilt en rolle. Kanskje bra for publikum der nede i salen, men det har slett ikke vært bra for meg – skuespilleren. Jeg har spilt og forspilt et liv, Emme. Kan du forstå det? Nå har jeg bestemt meg for å klyve ned av liksomscenen og krabbe opp på livets virkelige scene. Før det er for sent. Før jeg detter ned i orkestergrava. Jeg skal la teppe gå opp og vise mitt virkelige liv.

– Elise, er du full?, spør søsteren og rekker henne en serviett.

– Full? Nei, jeg er klinkende edru. Sitt ned Emme, og hør på meg for en gangs skyld.

Søsteren setter seg lydig ned. Gaven og blomstene legger hun forsiktig ned på en stol. De får vente.

– Emme, snu deg! Nei, jeg mener det ikke bokstavelig. Se tilbake på livet mitt. Syns du det er rart at jeg på min 60-års dag er så deprimert. Så lei meg.

Emme svarer ikke, og en stillhet legger seg som et tungt og klamt teppe i rommet. Hun kikker på søsteren. På hennes grå hår. På rynkene rundt øynene og munnvikene. På de bløte øreflippene og det lille arret i pannen.

– Emme, jeg har det så vondt inni meg. Og det er akkurat som om det er første gang jeg kjenner det. Kanskje det er første gang jeg har villet kjenne etter. Jeg, den bortskjemte lillesøsteren, som det ikke var mer farge igjen til. Dere to, mørkhårede, vakre og flinke. Lyserøde, fregnete lille meg, som bare klarte å være morsom. Så, ikke si noe, Emme. Det var og er slik jeg føler det. Og det var meg som fant det råtne egget i ekteskapskurven. Fin utenpå, men illeluktende inni. En mann som drakk og forsvant i lange perioder. Alene tilbake, med to unger og all skammen. Ja, det var en lettelse for meg den dagen han døde. Da viste jeg iallfall hvor jeg hadde ham, og han kunne heller ikke plage meg lenger. Ikke sett opp et slikt ansikt, Emme. Ikke la deg sjokkere av sannheten. Ungene mine vokste opp i alkoholdunst, kjekling, bitterhet og pengenød. Er det rart at de er blitt som de er? Den ene prikk lik sin far. Den andre en uskjønn, matglad trulte.

– Elise, stopp nå. Du svartmaler livet ditt.

– Svartmaler, neida, noen gråtoner er det og noen fargeklatter. Men de er så få og så små.

Elise gjemmer ansiktet i hendene og rugger overkroppen sakte fram og tilbake.

– Hallo, er det noen her?

Datteren og sønnen står i døråpningen og kikker forskrekket på moren og tanten.

– Jeg trodde det var bursdagsselskap her, sier sønnen med en tam latter og går bort til moren.

– Gratulerer med dagen, mor.

– Er du syk, mor?, spør datteren og kaster et raskt blikk over bordet. Maten flimrer med sitt fravær. Elise reiser seg og velter stolen, Den går i gulvet med et brak. Så styrter hun ut på badet.

– La meg være i fred, roper hun i det hun vrir om nøkkelen. Det blir helt stille, og Emme veksler blikk med tantebarna sine. De står rådløse en stund, og vet ikke hva de skal si eller gjøre.

– La oss gjøre det koselig her, foreslår tante Emme.

– La oss gjøre i stand maten og invitere mamma ut når alt er klart.

De går ut på kjøkkenet, og kikker opp i grytene. Alt er klart. Det må bare varmes. Datteren går bort i badedøra og spør om alt er i orden. Det er ingen som svarer der inne. Hun går inn i stua, tenner stearinlysene og fyller opp i glassene. Sønnen setter på ei plate av Louis Armstrong. Armstrongs dype røst fyller stua med morens favorittsang: «What a wonderful world».

Så hører de et skarpt smell fra badet.

Publisert i Klassekampen.