Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg
En fisk på kroken.
Det er mørkt og vått. Strømmen får sjøgresset og algene til å svinge seg rundt i en sakte, virvlende dans. De grønne kroppene svaier, mens føttene står plantet godt fast. Litt rart og litt grasiøst. Småfiskene svømmer nysgjerrige rundt og er på evig jakt etter noe å putte i munnen.
En blank krok med en sprellende meitemark henger og lokker rett foran øynene på dem, men fiskene biter ikke på.
– Åh, for en dum fisker. Tror han at vi gidder å bite på noe sånt, tenker den den eldste og klokeste fisken, og nipper forsiktig borti meitemarken. Han elsker å erte stortingsmannen som sitter oppi båten. Han sitter der oppe med solhatt på hodet og en stor sigar i kjeften og nyter livet. Fiskestanga har han med for å ha noe holde i. Han må ha noe i hendene, nå som han ikke hadde de store dokumentbunkene å bla i. Han kjenner det nappe litt, og sveiver ivrig snøret inn.
– Æsj, ikke noe på kroken. Men han syns meitemarken er blitt litt kortere.
Sola skiner, han slipper snøret ut igjen, bretter opp buksebeina og stikker føttene ned i vannet.
– Nå skulle kollegene har sett meg. Hvordan jeg slapper av. De som påstår at jeg både er nevrotisk og hissig.
– Åh, tenker fiskene.
– For noen tær. Hvite og fete. Åh, for ei stortå.
De svømmende ertekrokene napper lett i tærne, slik at mannen der opp ler.
Mobiltelefonen ringer. Stortingsmannen tar den med en kjapp håndbevegelse.
– Hei, er det deg. Jada, jeg er på ferie. I Holsfjorden. Akkurat nå sitter jeg alene i båten og prøver å få en fisk eller to på kroken. Men det er ikke lett. Nå, hva er så den karen har på hjertet? Ble ikke lagmannsretten enig denne gangen heller? Hva sier du? Bare unge mannen jo. Født i 1943, sier du. Jaja, men han var jo så guttaktig. En skrens? En geiteflokk! Det er ikke sant! Om jeg kommer i begravelsen? Selvsagt. Når? Ringer du meg når du vet noe mer? Herregud, godt en ikke bet noen ting om framtida. Vel, takk for at du ringte. Vi snakkes.
Stortingsmannen drar føttene opp av vannet og legger seg ned i båten.
– Makan. Aksel, av alle, tenker han. Han legger den bleke armen sin over øynene. Det rykker forsiktig i snøret fra tid til annen. På snøret spreller det ikke lenger noen meitemark. I det våte og mørke svømmer fiskene rundt som de alltid har gjort og alltid vil gjøre.
Han våkner med et rykk. Puta er våt. Det er mørkt i rommet. Han tar noen flak mellom hendene og stør utover vannet i den store, runde glassbollen. Slørhalene tar grådig til seg av maten. Han står lenge og gaper. Helt til alt er oppspist.
Publisert i Klassekampen.