Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg
Livet er som et pust i sivet.
Hva er viktigst i livets avskjeds- og minnestund? Er det den avdøde som alle tilstedeværende kjente og hadde et forhold til, eller er det kanskje en fjern gud som ikke alle har et forhold til?
Min første venn var et sprudlende menneske. Et menneske som gav mye av seg selv. Et aktivt menneske. Et menneske med både positive og negative sider. De kanskje mindre positive sidene tok presten med i sin beskrivelse. De bør naturligvis være med når man forteller om et menneske som har levd et rikt liv. Det bør være en ærlig beskrivelse, ellers blir det lite troverdig for oss som er til stede – vi som gjerne kjenner til den dødes forskjellige karaktertrekk. Vi ønsker ikke å få servert et glitrende glansbilde på et skinnende sølvfat, for da blir vi blendet av all glansen. Salt og pepper må til for at maten skal smake, ellers får vi en flau smak i munnen. For livets vei har oppover- og nedoverbakker. Når man reiser et minnesmerke over en person må livets sol- og skyggesider være med. Så får solvinkelen avgjøre hvor lang skygge minnesmerket vil kaste.
Prestens tale holdt oss i ånde fra begynnelse til slutt. Vi så henne for oss. Vi så henne midt i blant oss. Vi kjente henne igjen. Det var morsomme episoder fra hennes liv. Vi lo og gråt. Og vi følte at hun lo og gråt sammen med oss. Visst skal vi gråte, sørge og savne. Men vi kan vel få lov til å le litt? Minnes gleden og det morsomme. Jeg tror at hvis den døde hadde sett oss eller hørt denne talen om sitt liv, så hadde hun nikket og tenkt: Ja, slik vil jeg ha det. Slik var jeg. Slik vil jeg minnes – gjerne med et smil.
Min andre venn smilte alltid når hun så meg. Hun var en sol. Hun skinte og varmet. Vi lo. Hun fortalte så morsomt. Hun opplevde så mye. Hun var aktiv og sosial. Jeg satt som én av mange i hennes bisettelse. I en kirke som var full. Prestens tale. Til henne. Til oss. Noen få minutter skulle beskrive mange år – et helt liv. Jeg ønsket å høre mer om henne. Hvor var kvinnen jeg kjente? Jeg ventet. Gudstjeneste. Prekener om Gud. Jeg satt og lot tankene fly. De fløy ut av kirken. Jeg ville tenke på henne. Tankene mine kunne ingen se eller fange. Jeg så henne for meg. Jeg smilte forsiktig. Hjertelig – humor – hektisk: tre stikkord for våre møter. Salmesang. Kransepåleggelse med personlige og rørende ord fra familie og venner. Minnestund. Avskjedsstund. Takk for alle morsomme og gode minner, tenkte jeg i det kisten ble båret forbi. Jeg er kjempeglad for at jeg fikk en tid sammen med deg.
En liten tulipan lå på teppet. Den lå der og folk gikk forbi. Jeg la den til side for at den ikke skulle bli tråkket på, men en hard støvlesåle knuste nesten den sarte blomsten med de spinkle knoppene. Jeg tok den opp. En gest jeg tror hun ville ha satt pris på. At jeg skjermet en blomst som lå alene igjen. Som ble oversett. Som ble tråkket på. En blomst hun ville sett, likt og beskyttet. Som den omsorgsfulle person hun var. Så bar jeg den spinkle blomsten ut i sollyset.
Publisert i Drammens Tidende, Fremtiden og Klassekampen..