Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Smaker og ser godt ut.

Dufter. Pirrer. Smaker. Metter. Mat kan være en synsopplevelse. Det kan være et kunstverk. Den kan være en vond katastrofe. Noen bruker utrolig liten tid på matlaging, mens andre har det som sin kjæreste hobby. Kokebøkene slåss om plassen i hylla og dytter nesten ned salt- og pepperkverna i sin iver. Det plystres og røres, den store kniven farer bortover fjøla og kutter slanke biter av løk og grønnsaker, olje og hvitløk helles i , og det brases lystig på komfyren. Eller så har vi den matleie og dorske, som så vidt orker å åpne skapdøra, ta ut en hermetikkboks, helle innholdet i den uvaskede kjelen som ble brukt i går, røre rundt et par ganger og så spise den uspennende og halvlunka retten rett fra kjelen. Mat er et nødvendig onde. Noe man må putte i seg for å holde seg på beina. Sånn er det bare.

Fra komfyren siver det herlig duft av stekt kjøtt krydret med mange spennende urter. Bare lukta får tennene til å klapre samstemt. Vakre kastanjettoner. Neseborene vibrerer. Lungene fylles og et bredt smil brer seg om munnen. Maven romstrerer litt forsiktig for å vise at den også gleder seg til det som måtte komme. Hele kroppen gjør seg klar til å innta et velsmakende måltid. Bordet er dekket med levende lys og pent brettede servietter. Høye glass, porselenstallerkner og blankt spisebestikk. En vase med avskårne  blomster står også på bordet. Lysene tennes. Det skjenkes i glassene. Stolene blir skjøvet inn og man griper om spiseredskapene. Maten kommer på bordet og man forsyner seg av lekkerbiskenene. Og så legger roen seg over spiseplassen. Forsiktig klirring av bestikk og løfting av glass. Når den verste sulten har stilnet, kan man bruke munnen til annet enn å tygge. Praten går lett, mens man samtidig spiser seg god og mett – hvis det er nok mat på bordet, da.

Eller man inntar et enklere måltid på kjøkkenbordets rutete bomullsduk. Grovt, ferskt brød, meierismør, gul og brun ost med søt te, kjøttpålegg, honning og egg med ansjos til. Romslige tekopper med søt te, hvor det flyter en tynn skive med sitron oppi. Tomater og slangeagurk på en asjett. Man spiser den ene brødskiva etter den andre, og  kommer fort ut av tellinga. Det smaker jo så godt og man spiser litt til, enda man forlengst er mett. Hjemmemåltider og utemåltider. Alt har sin sjarm.

Vi var på Konfetti – en ny og spennende kafé midt i vår by. Maten skulle være både kjempegod og billig, og da var det ikke mer vi kunne ønske oss. Dette måtte vi jo bare prøve ut på egenhånd, eller bedre, i egen munn. Jeg falt for stedet med en gang, for ved siden av salt- og pepperbøssa stod en pingvin i tre. Høflig i sin smoking, som satt støpt på kroppen, ba han oss sette oss ned ved bordet. Menyen fristet både med det andre, og nok en gang ved det valgets kval. Vi hadde sovet lenge og elegant hoppet over frokosten, og skulle derfor innta en kombinert frokost og lunsj, populært kalt brunsj. Vi bestilte og ventet i spenning.

Ostekake – en søt avslutning på måltidet.

Maten kom, og det var en fryd for øyet. Gressløkene lå slanke og grønne i hele sin lengde øverst på omeletten, og under var det litt av hvert å stikke gaffelen i. Alle de små grønnsakene gav fra seg sin egen, spesielle smak.  Hver munnfull var en nytelse, så mye vil ha mer. Ostekake til dessert ble bestilt, og kom – elegant velvet på siden. Den svømte i skogsbær med noen små snøflekker av krem rundt seg. En skogsbunn som gav en eventyrlig smaksopplevelse. Med litt smalere lommebok og litt tykkere mave gikk vi ut i vinterbyen, og fortet oss hjem, samtidig som vi lot kulda farge kinnene røde. Det er i slike stunder vi tenker at nå er det lenge til vi igjen skal spise, men gikk det så?

Publisert i Klassekampen.