Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg
Emballasjefrie tomater er tingen!
Har du opplevd det også? Der står du, grytidlig en morgen og har ennå ikke gnidd søvnen ut av øynene, eller du har bedt gjester til kveldsmat – bordet er dekket med de lekreste retter – og så skjer det: tomatpuré ut over hele kjøkkenet. En makrellboks er synderen. Du trekker bakover, forsiktig åpner den seg og avdekker makrellbiter i rød saus. Alt går så fint, så splæsj! Du skjønner ingenting, et eller annet må jo ha gått galt?! Er du ekstra uheldig røyk også fingerringen, så du må fram med boksåpneren for å dra nytte av innholdet. Og du banner høyt, både utvendig eller innvendig, hvis du er av den rolige typen. I tillegg må du kanskje på badet for å sette norgesplaster på fingeren, som du skar opp. Blod, tomatpuré og rødt, sint fjes. I det hele tatt, en dårlig start på dagen eller en dårlig slutt på den. Uansett, har man ikke noe å gjøre, får man det garantert, for det tar sin tid å tørke opp svineriet.
Eller man sitter med sin dype tallerken og skal spise melkemat. Puffet ris, havregryn og litt knust kavring på toppen. Og en lite neve rosiner til pynt, i tillegg til litt syltetøy for den søte smakens skyld. Før man kommer så langt som til den første munnfullen, må man gjennom flere åpningstadier. Er man riktig heldig kan man oppleve følgende: Plastposen til kavringen spjærer langs sida, slik at de fleste kavringene ligger ut over bordet, og havregrynsposen er så godt limt at rå muskelkraft må til før den vil blottlegge sitt innhold. Opp i skrivebordsskuffen etter saks, for jeg klarer verken å åpne risposen eller den hersens plasten, som de har limt oppå rosinboksen under plastikklokket, uten den. Jeg klipper og stikker i stykker. Og så var det syltetøyglasset da. Jeg vrir og vrir til venstre, hånda og armen blir vissen og fjeset blir blodrødt: både av sinne og anstrengelse. Lokket sitter bom fast. Varmt vann i springen, glasset dusjes, varmt syltetøy er godt, fuktig håndkle og et nytt forsøk. Fjeset blir enda rødere. Alle gode ting er tre: en stålkniv presses under lokket, luft kommer til og vips er den av! Så kan jeg sette meg til bords.
Tannkremtuben ligger gjemt inni en pappeske, hvorfor? Tenk så mye papir vi kan spare hvis vi dropper den ekstra emballasjen! Såpestykket er først pakket inn i glanset papir før fabrikken legger plast rundt. To lag også her. Spør meg ikke hvorfor. For at det skal koste mer kanskje?
Så skal det vaskes! Klær og hus. Vaskepulverpakka er ny og skal åpnes. Ta tak i flippen og dra, står det så kjekt! Jeg får tak i flippen, men klarer ikke å dra. Hva er det med meg? Eier jeg ikke muskler? Solide tenner har jeg. Jeg biter til og drar tilbake. Og så er det barnesikring på korkene, og som jeg hater dem! Jeg trykker ned og vrir rundt, og prøver en gang til og enda en gang. Til slutt får jeg det til. Under prosessen lurer jeg på om andre plundrer like mye som meg. Hva med eldre mennesker? Skal utviklinga fortsette slik går jeg alderdommen i møte med svært mange bange anelser.
Såpass skjønner jeg at mange av disse emballasjetiltakene er til forbrukernes beste, for at produktene skal være førsteklasses, men det er mye jeg ikke forstår vitsen med. Ekstra oppgitt ble jeg da jeg skulle tilby min kusine en bitteliten, grønn Frisk-pustpastill. De ligger i en snerten plastikkboks og det burde jo holde, men denne nyervervelsen hadde fått gjennomsiktig plast rundt seg.
– Har du lyst på en pastill? spurte jeg min kusine og hun smilte og nikket et ja takk tilbake. Så begynte moroa: jeg fikk ikke av plasten. Jeg hadde klippet neglene kvelden i forveien, noe som skulle vise seg å være skjebnesvangert. Min pastillhungrige kusine ble redningen: etter litt plundring også fra hennes side, fikk hun av plasten med et lite jubelrop og de små grønne kunne komme for en dag. Åh, for en livslykke!
Huff, dagene våre er fulle av slike små kriger takket være emballasjens forbannelse. Men det nytter vel ikke å gå i skyttergravene? Vi som lever i en verden av papir og plast.
Publisert i Klassekampen og Byavisa.