Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Himmelen henger der oppe, lunende og trygt som et lyst tøystykke over ei seng.

Troen er himmelblå. Vi tror hele livet at framtida skal bli bedre. I dag er det dessverre sånn og sånn, men i morgen tror jeg at det skal bli sånn og sånn. Det må bare bli bedre. For det kan jo ikke fortsette sånn framover, kan det ve? Etter en tung oppoverbakke, flater det snart ut og så kommer den herlige nedoverbakken, hvor man bare kan slappe av og alt går av seg selv – i alle fall nesten. Man trenger noen ganger bare å holde balansen for å opprettholde stø kurs. De fleste mennesker har et positivt sinn og en optimistisk tro på framtida. Verden svever videre, tida jobber for en, til slutt må jo han eller hun innse sitt eget beste, ta til fornuft, og da, ja, da skinner endelig sola fra en nesten skyfri himmel. Noen små dundotter må det være på den knallblå himmelen, både for å skape liv i alt det blå og for å skjerme litt for de varme solstrålene en gang i blant. Uansett, himmelen henger der oppe, lunende og trygt som et lyst tøystykke over ei seng. Ei seng skapt av grønt, mykt gress.

Vi håper at våren vil vare evig.

Håpet er lysegrønt. Håpet er vår. Håpet er en lengsel. Et ønske. Vi håper at alt skal gå bra. Vi håper at ungene skal vokse opp og få godt liv. Vi håper at vi selv skal fortsette å leve et greit liv. Vi håper vi og våre nærmeste skal slippe fysiske og psykiske smerter. Vi håper at det snart skal bli fred på jord. Vi håper. Vi vender blikket mot framtida, og håper den blir bedre enn fortida og nåtida. Vi håper vi skal utvikle oss i en positiv retning. Vi håper livet har mye godt å by på i årene framover. Mange gleder. Og glade rop. Latter. Vi håper på spennende reiser og utfordringer både privat og jobbmessig. Vi håper nesten at våren vil vare evig, at vi kan rusle med nakne føtter i morgenduggen inn i en lys og varm framtid. Vi håper blodet vil fosse gjennom oss i ville, yre strømninger. Varmt, pulserende og rødt.

Vi vokste opp omgitt av varm og god kjærlighet fra blant annet besteforeldre.

Kjærligheten er dyp rød. Vi kom til denne verden kledd i rødt blod og med ektefødt kjærlighet. Vi visste ikke hva ondskap var for noe. Vi ble lagt i armene til ei stolt mor og underet ble bivånet av en far, som hadde tårer i øynene. Vi vokste opp omgitt av varm og god kjærlighet fra foreldre, besteforeldre, tanter og onkler. Siden fikk vi søsken og perlevenninner, og vi ble beskyttet av denne usynlige og beskyttende ringen av kjærlighet.

Vi vokste, leste om kjærlighet i smug og skrev side opp og side ned i dagbøker med lås på. Vi kikket skjelmsk på guttene, ble dyttet vennskapelig i siden og fikk et fort kyss på kinnet en mørk høstkveld. Vi drømte. Vi levde. Vi svevde. På skyer av fantasi og virkelighet. Et kjært ansikt. Et varmt håndtrykk. En trygg rygg å gjemme seg bak. En varm hud å snuse på. Lukter, berøring og forsiktige kjærtegn. En fingertupp. En favn å bli borte i. Å gi og få. Et skjørt byggverk av glass. En spinkel blomst som hele tiden må vannes og gjødsles. Som trenger sollys og varme. På det vakre kronbladet dannes det en blodrød dråpe. Det pipler sakte fram. Dråpen renner sakte nedover. Det blir flere og flere dråper. Det drypper av kjærligheten. Det drypper noe varmt. Det drypper noe rødt. En dyp rød farge legger seg på marken. Og blir langsomt borte. Det drypper og drypper. Hele marken blir farget rød. Dyp rød, nesten sort. Som jord.

Blå toner over maleren Håkon Bleken.

Vi trenger alle noen å være glad i – og noen som er glad i oss. Vi trenger tro, håp og kjærlighet. Vi trenger et liv som er sammensatt av mange forskjellige sider. Et spennende og rikt liv. Et samspill av mange farger. Et fargespill – av fargene himmelblått, lysegrønt og dyp rød. Ikke bland fargene, da blir det nesten sort, men la de ligge hver for seg på paletten. La de ligge der og ta de i bruk når du skal male bildet over livet ditt. Mal det nederste på livsbildet lysegrønt, det øverste himmelblått og la en dyp rød kveldsol få hvile i kanten av det grønne og blå. Jeg tror det blir vakkert, ditt landskapsbilde. Ditt liv.

Publisert i Klassekampen.