Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Den kalde og harde kan være eventyrlig : Det kryr med motiver. 

– Mamma, jeg vil hjem, skrek ungene i Drammen i flere uker. Det var Teatergruppa Drammenye som fikk ungene til å rope etter mammaen sin. Gruppa har vist en forestilling som både handler om gode og onder mennesker – nemlig Snehvit og de syv dvergene. Dronninga var stygg som juling med onde øyne og lange negler, og hennes sceneopptreden fikk det til å gå kaldt nedover de små ryggene. Det vakre Drammens Teater ble forvandlet til et kaldt og skummelt slott, og ungenes redselsrop hørtes godt i den store teatersalen.

Alt forsterkes i et eventyr. Det gode er ekstra godt og det onde viser seg tydelig både i utseende og gjerning. Alt males med bred pensel og med sterke farger. Men litt av det samme fins vel kanskje i det virkelige livet også? Kanskje som en forsiktig strektegning med dusere farger? De fleste gobeinte skapninger har både en sol- og en skyggeside, men noen mennesker kaster større skygger enn andre. Noen omgir seg også med et usynlig og tynt skall rundt kropp og sjel. Og later som om skallet er uknuselig, og tar risker med bråkjekk og tankeløs oppførsel. Et lite sleivspark i form av en fleip er nok til at panseret går i tusen biter og man må verge den bløte og sårbare kroppen med å gå til et raskt motangrep. Man reiser bust, setter ut alle piggene og de harde ordene triller fort over stokk og stein. Munnen er raskere enn hodet. Og når kården er hevet, stikkes den i motparten. Den stikkes inn, dras ut og stikkes inn på nytt. Om og om igjen. Sårene blir mange og blodet renner. Det gjør godt å stikke og det gjør godt å se den andre ynker seg og har det vondt. Makt skaper maktløshet. Og motløshet. Fienden knekkes og legges ned, den sårede og ynkelige personen skal krype og be – på sine knær.

Den andre kjenner ikke vedkommende igjen. Den andre står og hun sitter. Øynene hennes er svarte og munnen stram. Hun er ikke noe god lenger, blikket er kaldt og kroppen stiv og avvisende. Den andre ser hennes lebestift som er halvspist. Hennes rynker ved munnen. Hennes øyneskygge som har svertet av på den vinterbleke huden. Og hennes glansløse hår. Den onde får et annerledes utseende, det ytre trer tydeligere fram. Den onde er stygg. Ordene er harde og sårende. Ordene skal skape åpne sår, sår som skal verke og siden lage stygge arr. Det er den andres oppgave og den skal hun løse til punkt og prikke. For det er svært viktig for henne å gjøre akkurat det arbeidet så grundig som mulig. Det er viktig for henne å vise hvem som har rett. Det er viktig for henne å vise hvem som akkurat nå er sterkest. Så er slaget over for henne. Hun føler seg som en seierherre. Hun hyller seg selv som vinner. Hun trekker kården til seg, tørker av blodet og putter den tilbake i skjeden.

Klapper litt forsiktig på det blanke skaftet for å være sikker på at den er på plass. For å være sikker på at den er der neste gang hun igjen trenger å gå til kamp for å forsvare seg og sitt. Hun vender ryggen til det ynkelige vesenet, som stønner og ber om hjelp med øynene. Hun går og snur seg ikke – et krek fortjener ikke noen medlidenhet. Døra lukkes og det blir stille. Helt stille.

Applausen forstummet. Sceneteppet har falt ned. Den onde dronninga fikk sin velfortjente straff. Snehvit fikk sin vakre prins og dvergene sang av full hals med spader og hakker over skuldrene. Ungene tok mamma i hånden og tuslet ut av Drammens Teater i trygg forvisning om at snipp-snapp-snute så var eventyret ute – et eventyr med en lykkelig slutt: For alt er mer enkelt og mer rettferdig i et eventyr enn i det virkelig livet.

Publisert i Klassekampen.