Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Flytende farkoster av ymse slag.

Vi glir innover. Vi seiler forbi små hus og store bygninger. Biler og syklister. Vi er ved vannveis ende og kommer snart til å gå i land på fremmed jord. København ligger og venter på oss. Det er nesten alltid moro å være gjest og gå på besøk. Høre andre tungemål og tellemåter. Vi rusler rundt og kikker inn. Butikkvinduene lokker med mat og klær og mer eller mindre unyttig krimskrams. Og vi lar oss friste, svake sjeler som vi er. I Strøget er det ikke noe å si på utvalget, og folk smetter ut og inn av butikkene bortetter den kjente handlegata. Det virker som om det er montert en støvsuger i døra som trekker dem inn, tømmer lommebøkene og spytter dem ut igjen etterpå. Inn med penger og plastkort og ut igjen med bulende, fargerike plastposer. Kjøpetrangen blir tilfredsstilt en stakket stund, før menneskekrypet igjen legger ut på de evige jaktmarker etter nye ting å erobre. Det er som å se Odd Børretzens kravstore, umettelige måker og høre deres skrik «Ska’ ha, ska’ ha». Folks hus og klesskap må da revne av forspisning snart?

Frokost er morgenmat, og frokost er lunsj: en nordkvinne kan bli lettere sinnsforvirret av mindre. Men mat er det uansett og vi kjenner sulten gnage i de tynne kroppene våre. Den Grimme Ælling lokker med frokostbuffet til en billig penge. All traskingen har fått til å verke i både bein og rygg, og smerten og sulten tvinger oss til å sette oss ned. Kald og varm mat smaker, og etter en stund kommer vi til hektene igjen. Utrolig hva mat og drikke kan gjøre med oss: humøret stiger flere hakk igjen og beina begynner å bli rastløse. Tida i København er knapp, så det gjelder å utnytte den så godt vi kan. Vi takker pent for maten og går. Ute har det begynt å regne, men regnet stopper ikke oss.

Vi er fire i følget, og noen vil dit og andre vil hit. Vi prøver å tilfredsstille alles lyster og behov og snart befinner vi oss i et mekka av glass og kongelig porselen. Vi føler oss som engstelige nesehorn med for store føtter og viftende haler, redde som vi er for å rive ned de skjøre kunstverkene. Håndveska holder vi tett inntil kroppen: det er viktig at ingenting stikker ut når vi runder et utstillingsmonter. Etter hvert slapper vi mere av. De klumpete nesehornene er erstattet med gaseller og vi nyter stillheten og vakre bruksgjenstander i glass og porselen. Et par julegaver i flott innpakking tar vi med oss ut av den lyse butikken. Ute har det begynt å skumre, klokka viser ettermiddag og båtavgangen er nær.

Vi står på øverste dekk. Det blåser tvers gjennom jakkene våre, men vi legger armene i kors og står været av, nordkvinner som vi er med varmt vikingblod i årene. Langt der inne sitter Den lille havfruen med ryggen til. Det blitzer rundt henne: Hun er nok én av verdens mest fotograferte kvinner. Den store båten forlater det stille havneområdet og legger kursen nordover. Sola tipper over og lager et vakkert og gyllent fargespill på kveldshimmelen. Vi står tørste og drikker synet. Vi klarer ikke å slukke tørsten, men vinden tvinger oss inn. Vi vil ikke slippe synet, og setter oss ved kuøyet i lugaren. I flukt med havet ligger det en mengde skyer formet som forskjellige dyr. Jeg ser en elefant, en sjiraff, en sebra og en krokodille som biter hverandre i halen og noen dotter som kan være hva som helst. Skydyrene, som blir lengere og lengere i fasongen, løper etter sola. Det rødoransjegule lyset spiller en symfoni over hele himmelen. Vi sitter bergtatte og sier ingenting. Det ser ut som om København står i brann. At byen forsvinner i et fargeeldorado. Byen lar seg sluke av naturkreftene. Den forsvinner fra jordas overfalte. Sakte, men sikkert. Jeg føler meg så liten. Av all den naturlige mektighet. Så forsvinner sola i et sluk i havet. Så blir fargene borte. Og så blir alt svart…

Publisert i Klassekampen.