Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg
Vi venter på at flyet skal lette.
Alt var planlagt – til minste detalj: pass, penger og billett lå skulder ved skulder nede i den mørke håndveska. Kofferten var pakket lettest mulig, og så brummet bilen fornøyd innover til Gardermoen. Bilen ble parkert, og vi takket ja til å få bilen oppvarmet når vi igjen satte våre bein på norsk jord om noen dager. Så langt, så bra. Vi sjekket inn og slo oss ned ved nærmeste bord.
Så begynte «moroa»: først var flyet én time forsinket. Greit nok. Så var det én og en halv time forsinket. Ikke fullt så greit. Vi fikk beskjed at det var en teknisk feil som var oppdaget. Så kom det en ny forsinkelse. Svært ugreit. Så passerte klokka midnatt og flyets svenske kaptein lot seg høre: En bolt var bestilt fra Sverige – den var kommet vel fram til Fornebu. En budbil var sendt derfra, men var forsvunnet på veien. Ingen vet hvor den er blitt av. Et mysterium!
– Dere er sikkert sultne? spurte han ut i lufta. Han fikk ikke noe svar. Vi var lei, trøtte og frosne. Matkuponger skulle straks ordnes. Et håpefullt forsøk for å få opp stemningen i den triste forsamlingen. Inni baren var det derimot blitt skikkelig lystig: En flokk drakk seg vekk fra alle mulige flyforsinkelser og alle stadier av flyskrekk.
En kjempeorm med hode og hale snodde seg fra oppholdsrommet fram til kantinedisken. Kjøkken personalet jobbet på spreng og på overtid, og karbonadesmørbrød med salatblad og tomatskive ble produsert på løpende bånd. En liten krabat sovnet nesten oppi tallerken sin, mens en annen blåste bobler av kjedsommelighet oppi den gule brusen. Et ektepar kjeklet for åpen scene, mens et nyforelsket homsepar spradet lykkelige omkring på leting etter et ledig bord.
Så brummet kapteinens stemme på ny over høytaleren. De gikk fra borde. De måtte ha sin velfortjente hvil. Da følte vi oss forlatte, og ble enda mer nedtrykte. Så kom en ny beskjed: Busser var blitt bedt om å frakte oss til et hotell for natta. London blinket så vidt i det fjerne. Vel, ei seng var det som stod høyest på ønskelista klokka 01.30 om natta. Greit nok. Så satt vi der da, og ble på ny vekket opp av høytalerstemmen: Kontrabeskjed. Klokka 03.00 ville flyet lette – med kurs mot London. Klokka 03.00 ble vi sluppet inn og et kvarter før den magiske tidsgrensa åtte timer (krav om økonomisk kompensasjon) lettet flyet fra bakken. Med eller uten bolt? Om den forsvunnede bolten var kommet til rette, ja, det fikk vi aldri vite, men heldigvis for oss kom vi vel fram til Stansted og London på morgenkvisten – svarte under øynene og hvite i fjeset. Så var det busstur og gåtur til hotellet, før vi klokka 08.30 kunne finne hvile og søvn under hvite lakener. Da hadde vi vært på reisefot i 13,5 time!
Selv med søvnmangel fikk vi et londonopphold med mye moro og opplevelser. Madame Tussaud hadde fått nye voksfigurer, og vi måtte helt oppi fjeset på noen av dem for å virkelig se etter om vedkommende pustet eller ei. Men med selvsyn så vi brystkassa til Den sovende skjønnhet hevet og senket seg. Lady Di stod et lite stykke unna sin tidligere svigerfamilie og hadde fått et beskyttende tauverk rundt seg. Med ryggen til stod det skandinaviske monarki, og datteren lurte på om kong Harald hadde så blå øyne i virkeligheten? Og den purunge kvinnen synes det var rart at mennesker kunne være så onde: forskjellige torturmetoder ble demonstrert i all sin grusomhet i kjelleretasjen. Koker man fremdeles mennesker og spidder dem til evighetshjul og lar dem henge der til de hvite knoklene detter fra hverandre? Og på noen få minutter fikk vi med oss Londons historie fram til våre dager. Vi satt på første benk og så en flamencodanser som svettet i en radius på tre meter.
Soho med røkte harer og kyllinger. Phantom of The Opera med vakker, søvndyssende musikk og trapper med uteliggere i blå soverposer, blueskonsert med hatteskift og verbale morsomheter, og en kald fornøyelse på toppen av en takløs sightseeingbuss.
Jo, London er en by full av overraskelser, farger og musikk, som holdt øyene våre åpne. Tre storbydager la vi bak oss, og kunne begynne å grue oss for flyturen hjemover. Men pytt, hjem var flyet bare én time forsinket. Snakk om flaks.
Flyturen hjem gikk langt bedre med én times forsinkelse!
Publisert i Klassekampen.