Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Alkohol kan få fram udyret i deg.

Har en merkelig virkning på noen av oss. Det kan virke som om enkelte mennesker har et annet menneske inni seg eller kanskje et dyr? Et utemmet dyr som til daglig holdes i et bur eller i stramme lenker. Så heller man i seg litt sterk væske med promille i, og det skjer snart noe med den som lesker sin mer eller mindre tørste strupe. Øynene blir blankere. munnen får ofte et salig flir, stemmen blir litt grøtet og ordene lager setninger som ikke alltid henger sammen, eller har noen mening. Kroppsbevegelsene blir også slappe og vinglete. Man har ikke lenger kontroll over kroppen sin, det er som om kroppen lever sitt eget liv – fjernt fra hjernens signaler.

I disse kalori- og promillerike juletider er det mange villdyr som herjer i vår hjemlige jungel. Palmene er byttet ut med grantrær, det grønne gresset er dekket med hvit snø, men det virker som om villdyret føler seg like hjemme her som nede på sørligere og varmere breddegrader. Selv om de bløte potene blir litt kalde, springer de yre og lekne rundt fra nord til sør i vårt i langstrakte land. Dypt inni menneskekroppen ligger det og sover. Ingenting klarer å forstyrre den fredelige søvnen før det slippes små ugagnskråker av noen promillevesener ned i blodårene. Da skjer det ting.

Han har gledet seg i lang tid til denne kvelden. Handlet inn mat og drikke, stått foran komfyren og kost seg med å lage et festmåltid. Bordet er dekket med porselen, skinnende sølv og lange stearinlys. Serviettene er brettet og glassene er blanke. Han tar et siste overblikk over bordet for å kontrollere at alt er i orden, kikker på klokka og rører forsiktig rundt i sausen. Potetene er snart ferdigkokte. Kjøttet er snart ferdigstekt. Grønnsakene er akkurat passe harde. Vinen står og lufter seg. Lysene tennes i det dørklokka kimer.

Gjestene setter seg forventningsfulle ned på plassene sine. Maten kommer på bordet, og kokken får sin velfortjente ros. Folk koser seg. Spiser. Drikker. Og det fylles i. Glasset er aldri tomt. Praten går lett. Diskusjonen starter med ved den ene bordenden.

– Jeg har rett og jeg har rett!

– Hør på meg, alle sammen!

Han slår i bordet. Samtalene stilner hen og han får all oppmerksomhet. Ufortjent. Folk kikker på hverandre. Hvem er den rasende mannen som sitter der borte og er så kravstor at han skal ha alles oppmerksomhet? Hvilken rett har han til å ødelegge for alle sammen?

De koste seg og trivdes, men plutselig er den hyggelige og varme stua forvandlet til et kaldt skrekkabinett med et rasende uhyre som herjer med ord og fakter. Han glefser, slår og biter. Øynene er svarte. Ingen klarer å fange uhyret. Han raser fra seg og kikker seg fornøyd rundt etter at han har klart å ødelegge alt: stemningen, appetitten og lysten til å være der litt lenger. Folk ønsker seg hjem. De vil vekk fra dette uberegnelige vesenet. Rommet virker tomt, enda menneskene sitter der de satt før. Udyret går og legger seg. Fornøyd. Stakkar, sier de, han tåler ikke å drikke. De reiser seg som sårede soldater på slagmarken og rusler hjem. Dukknakket og slitne. Og glemt er den gode maten og de funklende lysene. De rusler hjem med bildet av det rasende, egoistiske uhyret fastspikret på netthinna.

Har du et utemmet dyr inni deg, så drep det en gang for alle. Det er til skade både for deg selv og andre. Lås opp lenken og slipp ham fri. Og ikke la det være en alkoholnøkkel du bruker i låsen! Sluttreplikken må bli:

«Alle dyr vet hva som er sunt for dem – unntatt mennesket» (Gaius Plinius d.y. 62-113, romersk statsmann).

Publisert i Klassekampen.