Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Toget kan ta deg med på en eventyrlig reise. Tut og kjør.

Tida har så vidt fått snust litt på november måned. På utsida av togvinduet er det grått og vått, og menneskene hutrer seg fram og tilbake i landskapet. Taktfast synger toget oss nordover, og vi lener oss makelige tilbake i togsetene. Noen leser, noen prater, noen slumrer og noen kikker ut på nakne trær og lune hus med lys i.

Solan og Ludvigs Avdal møter oss med snø på bakken. Høsten er gått over i vinter, og automatisk trekker vi jakka sammen i halsen. Så tøffer toget videre innover i det hvite landskapet og inn på stasjonen, hvor det står Røros på skiltet. Døra åpnes og vi går med støle bein ned trinnene. Vinterstøvlene står pent plantet i den hvite snøen. Vi er fire som venter på drosje. Tre drosjer kommer på rekke og rad og plukker oss opp, og det viser seg at vi alle sammen skal til det samme hotellet oppi åskanten. Sånn går det når man ikke snakker sammen, noe sikkert drosjesjåførene er sjeleglade for. Penger skifter eiere, og vi får en hotellnøkkel i hånda. Velkommen.

Røros er et julekortmotiv uten glitter. Av hotellet har vi fått låne sparkstøttinger og yre som unger sparker vi oss ned mot sentrum. Det synger i meiene. Vi hoier og glemmer i farta bort alderen vår. Vi fyker nedover bakkene mot Vertshuset, hvor langbordet er dekket. Vin eller øl kommer i glassene og på bordet freser snart små stykker av klebersteinsbiff. Vi spiser og koser oss, og kikker ut bak hvite blondegardiner og over røde potteplanter i vinduskarmen.

Det snør der ute: små, fine snøkjerringer legger seg ømt og stille på sparkstøttingene, som står skråparkert utenfor. Vi sitter og vil sitte så lenge vi kan. Ingenting haster, vi er mette og dorske. Men ut må vi, før eller siden. Og vi dytter kjøretøyet foran oss oppover bakkene forbi de små trehusene, som hviler trygt skulder ved skulder. Vi tar et skikkelig og karslig spark med høyre foten og den varme, raske pusten lager – av få minusgrader – uforståelige røyksignaler.

Natt blir til dag. Aasen gjeter saueflokken inn i kirken. Det er høyt under taket. I tredje losjerad ble de fattige og liderlige plassert – det er varmest der oppe, noe som sikkert var godt når sprengkulda krøp inn i hver minste sprekk. En kirke uten krusifiks, men med malerier av gruvesamfunnets «topper» på veggene. Den minst populære mannen ble gjemt bak altertavla sammen med madammen og sortvingede engler. Ja, slik kan det gå når man ikke er snill her på jorda. En straff var det kanskje også at gudstjenesten kunne vare opptil tre timer?! Når var det gruvemannen og hans trofaste hustru hvilte ut? Jobbing fra morgen til kveld hele uka, og heller ikke fikk de rå over søndagen. For et liv. De gode, gamle dager! Pøh!

I Smelthytta ble vi ført tilbake i tida, og vi så ved hjelp av små miniatyrmodeller hvordan livet artet seg for menigmannen den gang da. Slit og sot, mørke og kulde. Ikke mye bonde- og gruveromantikk der i gården eller i sjakta. Vi sukker og ser hvor godt vi har det i dag, og varme tanker går til tipptippoldefar John Lovardsen som var bergmann på Kongsberg. Sølv og kobber. Et arbeid i endeløse, fuktige gruvesjakter. Hakker og spader. Lass på lass med stein og malm. Mann og hest. Vi hører dombjeller utenfor. Aasen takker for følget, og slipper flokken ut i mørket. Hester og sleder, fakler og pelskledde kusker ønsker oss velkommen til kanefart. Varm toddy og bjelleklang. Vi kryper under skinnfellen, lukker øynene et øyeblikk og vet at nå går en gammel drøm i oppfyllelse.

Kusken smatter, og hesten traver forsiktig avsted. En lun armkrok og en glitrende stjernehimmel over hestene og sledene som lager spor i snøen. Samtidig settes det varig spor i minneboka. Kveldens opplevelse blir et minne for livet.

Dagene på Røros svinner hen. Drosja kjører oss til stasjonen, og toget kommer tøffende tilbake og åpner dørene for oss. Vi finner plassene våre, setter oss pent ned og lukker øynene. På netthinna vises alle opplevelsene som en kjærlighetsfilm med en lykkelig slutt.

Publisert i Klassekampen og Fjell-Ljom.