Under Big Ben

Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Lanzarote fly nærtOg denne gangen går turen til London!

– Non-members of EU, this way! Som en flokk spedalske får vi beskjed om å gå innenfor det røde tauverket. Passkontroll så klart, men uten stempling. Det eneste som er moro med passet er stemplet, men det skal tydeligvis også høre fortida til. Nå nøyer passkontrolløren seg med et granskende blikk over brilleglassene og et lite nikk. Vel, det var første hinder og porten åpner seg for alle forventningene som ligger foran meg, både innenfor og utenfor min kropp.

Korridorene på Heathrow tar visst aldri slutt: rullende fortau og vanlige, stillestående vinylgulv, rundt en sving og enda en. Jeg føler meg forvillet i en labyrint, hvor utgangen synes uoppnåelig. Vi går og går, noen fortere enn andre, noen eldre og mer gråhåret enn andre. Noen mørkere i huden enn andre, og noen surere enn andre. Det virker som om vinflaskene i bagen min inneholder rødt bly, for den høyre apearmen min verker og kroppen svaier tungt mot venstre. Hvor er slutten på denne evighetstunnelen? Endelig en lysning: Der står hun! Min norskengelske venninne smiler over hele fjeset og vinker med begge hendene. Endelig i havn, endelig trygg.

– Så godt å se deg igjen!

– Folk over her er frustrerte når det gjelder EU, forteller hun og svinger på vinglasset. Den røde væsken danser fritt oppi det  høye stettglasset.

– Skjemaer må fylles ut for ditt og for datt, og det må gjøres på en prikk sånn og sånn, ellers blir det ikke godtatt. Korrekturlakk er bannlyst. Det er et grusomt byråkrati, kan du tro, sier hun og kaster flere peanøtter i munnen. Hun tygger og skylder de salte nøttene ned med importerte, håndbårne og dyre druedråper. Kroppen min ligger horisontalt i den myke sofaen, og EU-direktivene får øyelokkene mine til å stenge for et eventuelt vidsyn. De er tunge. Mon tro om det var sovemiddel i vinen?

Kroppen kjennes dorsk og døsig, og snart ligger jeg godt innhyllet i nyvasket sengetøy med et salig smil om munnen. Søvn skal vel ikke ha en spesiell fasong i EU-landene heller, for drømmene får vel ikke plass på en A4-side? Jeg drømmer om bananer som er like gule og like krumme, og tomater som er på en prikk like røde og runde, og epler med klistremerker på som alltid etterlater seg lim på skallet. Jeg drømmer om like EU-mennesker og ensartede EU-land. Mareritt. Og så våkner jeg.

London = liv. Biler, busser, drosjer, undergrunn, trafikklys, travle mennesker, tiggere, dresser, hatter, slips, stresskofferter, aviser, blomster, butikker, spisesteder, te, sandwich, puber, halvlitere, fish & chips, musikk og teater = Londonliv skapt av menneskehender.

«Jesus Christ Superstar», Maria Magdalena og Judas. Det er så fantastisk. Kulisser og sang som pirrer øyne og ører. Hårene reiser seg på underarmen. Det er grøssgodt. Mørkt i salen og lyst på scenen. Jesus må bære tornekronen og henge på korset. Og Judas er en viljeløs brikke i dette spillet, en brikke som blir flyttet fram på brettet med en sterk hånd. Jesus dør og står opp igjen. Applaus.

Plutselig er vi ute i sollyset, 2.000 år etter Jesu fødsel, på et asfaltert fortau hvor lydene fra trafikken er nåtidens kjente melodi. De røde toetasjes bussene og de røde telefonboksene dukker opp som kjente landemerker i denne hovedstaden.

– Kanskje de blir borte i EU-dragsuget? Kanskje de blir historiske minnesmerker? Plassert på museum. Ingen vet, sier vi og rister forsiktig på hodet. Og hva med pubene? Må de også standardiseres?

Vi spiser et velsmakende måltid på en pub i Fleet Street og diskuterer en framtid, som vi ikke vet så mye om. Men spekulere kan vi. Gjette og drømme. Ølet lager dugg på glasset, og fingeren tegner streker i det fuktige og kalde.

– Hadde det vært folkeavstemning om ja eller nei til EU i dag, sier min venninne, så vet jeg hva folk vil ha stemt.

Jeg nikker, og tror jeg forstår. Så får vi regninga, betaler og går. I det fjerne hører vi Big Ben slå elleve tunge slag.

Publisert i Klassekampen.

Legg igjen en kommentar