Forfall

Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Idrett. Sport. Fritid. Sykkel. Sykkeltur. Mosjon. Turglede. Idrett. Sport. Fritid. Sykkel. Sykkeltur. Mosjon. Turglede.

Det er så trist! Dette at ting forfaller. Mennesket får en kropp som viser mer og mer tegn på manglende tidløshet: rynker og slapp hud, grått hår og svakt syn og hørsel. Tingene rundt omkring falmer, får sprekker, slites og ødelegges. Og kastes. Husket kan selges eller rives når en ikke orker å pusse og flikke på det lenger. For er du stolt eier av eget hus krever det absolutt sin kvinne og sin mann, og til tider sine barn i kampen om å bevare en passelig akseptabel fasade.

I 1866 var det en skrekkelig «ildebrand» som herjet på bragernessida i Drammen og etterlot seg aske, forvridde treskulpturer og fortvilede menneskerop fra kvartal til kvartal. De arme og husløse menneskene ble fort omskapt til handlingsdyktige borgere med hendene fulle av titoms spiker og hammer: hus etter hus ble reist på de svarte branntomtene bortetter. Trehvite hus som etterhvert ble malt i oker, hvitt eller rødt.

I 1997 er det sola som svir og får husmalinga vår til å tape seg seg fra år til år. Gamle hus har sin sjarm, både utvendig og innvendig, det er opplest og vedtatt. Det sier iallfall alle som ikke selv bor i gamle hus – det har kanskje noe med dette gresset som er grønnere på den andre sida av den asfalterte gata å gjøre? Under støvlag, murpuss og malingflekker klarer jeg såvidt å se det samme, selv om øynene mine er fulle av mikroskopisk ruskomsnusk. Vi pusser og pusser og pusser opp. Vi er ikke før ferdig med en vegg, før naboveggen skriker at nå er det hans tur. Og slik fortsetter vi fra vegg til vegg, og vi har forlengst oppdaget at huset vårt har utrolig mange vegger! Sikkert langt flere enn det er i disse nye, rettvinklede husene. Denne sommeren lot vi inneveggene seile sin egen sjø, for nå skulle ytterveggene endelig tas hånd om: gammel maling skrapes vekk og ny, frisk maling strykes på.

Selv om jeg vet at malinga skal på veggen, skjer det likevel noe på veien fra malingspannet til den malingsugende veggen. Små, fargeglade klatter setter seg overalt. Kroppen min må ha en magnetisk tiltrekning: håret, hendene, armene, beina, ja, til og med på magen har det sneket seg inn en morsom liten fargeklatt rett vest for navlen. Jeg lyder navnet «malermester Klattenklin» med rette: Det er ingen nord for ekvator som søler mer enn meg! Det er ikke bare det at jeg griser til meg sjøl, men stigen, skaftet på malerpenselen og asfalten under meg ser ut som om dem har fått illsinte meslinger: røde flekker over alt. White Spirit og fille må til, og gnir mitt legeme slik at det blir rødt og sårt, og det svir langt ned i de små hudporene. Disse blir snart fylt med skummende såpe og varmt vann, og med et lag hudkrem etterpå begynner jeg å komme sånn noenlunde til hektene igjen etter torturen og mitt ublide, men selvvalgte møte med White Spiriten.

Så må jeg spasere litt – den fysiske trangen kommer helt plutselig og uventet. Jeg spaserer et lite stykke unna huset. Snur og går sakte tilbake og virkelig nyter synet av mange timers arbeid øverst i den vaklevorne stigen. Huset står på stedet hvil, og viser stolt fram sitt nye sommerantrekk: rødt med islett av blått, hvitt og grått. Og sola skinner så blankt i vinduene til glede for potteplantene innenfor. Jo, det er verdt slitet. Det er verdt slitet. Det er verdt alle pengene som gått med til innkjøp av maling og flate, runde, små og store pensler. Det er verdt rengjøring og sår hud, skitne negler og små malingflekker i rødt og grått på albuen som jeg ikke selv ser. Det er verdt kvalene om en har valgt riktig farge fra de små prøvene på fargekartet. Det er verdt all restmalinga som har hopet seg opp i kjelleren. Det er verdt all forsakelse av soltimer på stranda og ettermiddagsluren i hengekøya under det skyggefulle epletreet.

Jeg fanger inn hele mitt nymalte hus bak solbrilleglassene, og smyger meg inn den hvitmalte porten sammen med katta Oliver, og synes at ingen pris er for høy og alt er verdt all ting – akkurat her og nå i sommervarmen en juli ettermiddag.

Publisert i Klassekampen.

Legg igjen en kommentar