Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Skal vi ta et bad?

Det er visst nesten ingen som er lenger. Og det er vel best slik. Vi får en gang ta til takke med den kroppen vi har: Den er vi født med og den skal vi dø med. Den har vi fast følge med hele livet – kroppen er trofastheten selv.

Det er ikke alltid den er like medgjørlig og grei. Noen gangerhoster og harker det litt i maskineriet, noen ganger er den lat og noen ganger hyperaktiv. Og innenfor huden tikker og går det helt av seg selv: blodet fosser rundt i årene, hjertet slår stort sett taktfast, lungene og pusterøret samarbeider etter beste evne. Det samme gjør spiserøret, magesekken og tarmsystemet. Og utenpå skjelettet er det strukket hud, mer eller mindre stramt. En hud i diverse kulører. Vi er så utrolig ulike hverandre, vi mennesker. Dette slår meg hver gang er på ei badestrand eller i dusjen på det kommunale badet. Det er et voldsomt spenn fra små twiggier til store amasoner. Noen har et brystparti for et helt borettslag, andre har knapt nok til seg selv. Rumper og lår i kilovis. Metervis med muskler og sener, og kraftig hårvekst. Noen er mer like sine stamfrender apene enn sin egen mor og far. Disse menneskeapene, som vagger rundt bassengkanten, kortbeinte og med kjempemage.

Kvinnene tar etter mennene. De har solt seg i bar overkropp lenge, ognå følger kvinnene etter. Ei lita fille av ei badebukse er alt man har på seg, slik at sola får fritt spillerom på søster- og brorparten av kroppen. Den vinterbleike huden blir først rød, noen fortsetter å være indianerrøde, mens andre blir mer og mer gyldenbrune. Solkremer med diverse solfaktorer klines på og suges opp av porene, og sprer parfymelukt utover hele badeplassen. Kjølebager og termosen åpnes, og munnen fylles. Det gomles og prates. Men med ett blir det stille. Fritjof har sovnet med åpen munn og hendene slapt langs sida. Kona ligger på magen og prøver å lese ei kriminalbok, men armene svikter og øyelokkene blir tunge: hun sovner med den svette hårluggen på side 87. Og drømmer  søtt at hun og Fritjof løper nakne rundt på en blomstereng av timotei, engsoleie og ridderspore. Og kaster seg lekent i en klukkende bekk som renner forbi. Fritjof våkner fordi høyre arm har sovnet, og ser at kona smiler der  hun ligger. Han tar forsiktig bort boka, og legger et lite håndkle under hodet hennes.

– Hun er nå søt, kona mi, tenker Fritjof og stikker hånda ned i kjølebagen og jakter etter noe å putte i munnen. Han tar på seg skyggelua og kikker utover det blinkende havet og får lyst til å ta seg en dukkert. Men han vil ha med seg kona og pirker forsiktig bort i leggen hennes med stortåa si:

– Vil du bade, hvisker han forsiktig inn i øret henne.

– Bade? mumler kona, – vi har jo nettopp badet i bekken.

– Hun må ha fått solstikk, tenker Fritjof, – noe så tullete. Sove i solsteika uten å ha noe på hodet. Kona reiser seg opp og smiler til mannen:

– Jeg drømte så søtt. Om oss to. Vi var Adam og Eva i ei blomstereng.

– Se her, drikk noe kaldt, sier Fritjof og ser litt bekymret på sin varme kone.

– Adam og Eva uten en tråd. Nå har vi gudskjelov ei lita badebukse på, sier Frijof og får med seg sin Eva ut i bølgende havet.

Kona til Fritjof har på seg badedrakt, og det er Fritjof glad for.

– Og hun er sikkert glad for at jeg har på meg badebukse, tenker Fritjof.

– Hvorfor skal nå disse halvapene blir overlatt til fantasien lenger, sukker Fritjof og dukker under. Han svømmer under kona og kiler henne på magen, den skøyeren.

– Kropp meg her og kropp meg der, men det kan bli litt vel mye kropp noen ganger også, mener Fritjof og sender opp en hvalliknende sprut i det han kommer opp til overflaten. Han legger seg på ryggen og flyter og kikker opp på himmelen.

– Mye fett, flyter lett, tenker Fritjof og så tenker ikke Fritjof noe mer.

Publisert i Klassekampen.