Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg
La stillheten hvile over landskapet. Nyt stillheten.
Nå orker jeg ikke å holde det inni meg lenger. Det må ut!
Jeg kan ikke fordra Menn Med Mobiltelefon. M-M-M!!! Jeg er allergisk og får små nyseanfall av disse mennene. Det er barnslig og teit og det irriterer meg at de sette opp et slikt mobilfjes – et fjes som oser av viktighet og travelhet. Slik går de rundt og prater på offentlige steder, disse viktigperene. Du ser dem over alt: på tog og buss, på fortauer, i butikker og på restauranter.
Det var en stille, fin sommerdag og vi feiret at vi hadde lagt bak oss en seks timers eksamen. Hodene våre, som i timevis hadde vært fulle av boklig lærdom, struktur, en god innledning og en enda bedre avslutning, føltes nå helt tomme. Vi var helt utslitte og temmelig letta over at pugget endelig hadde tatt en, forhåpentligvis lykkelig slutt. Dette må jo feires – på restaurant med god mat og drikke. I stillhet og med hverdagslig, ustrukturet prat med lett innhold, uten innledning og avslutning.
Maten kommer på bordet, glasset er tomt, blikket er blankt og et nytt må bestilles. Vi koser oss i vårt eget selskap, da en rungende mannsstemme brøler ut. Stemmevolumet er på topp, da det er noe ekkelt fuglekvitter i bakgrunnen og et ensformig vindsus i tretoppene som tydeligvis må overdøves. Døv kan det virke som om mannen i den andre enden må være, så høyt som denne karen prater. Vi føler at vi må dempe oss vi andre, hensynsfulle gjestene: det blir ganske stille rundt bordene bortetter. Råtassen med telefonen har hevet sitt svarte våpen: Forsamlingen bør tie, ellers….. Og for en interessant telefonsamtale vi må overvære.
– Ja, veit du hvor vi er nå? Syns jeg måtte ringe. Vi, Leif og jeg altså, sitter i Åsen. Det er flott her. Hhm, ja! Etterfulgt av en høy, tilgjort latter.
– Du skulle vært her. Vi har spist. Kjempebiff. Og drikki. Varmt i dag, veit du. Etterfulgt av en karslig latter. Sidekameraten Leif føler seg litt beklemt, men legger allikevel fjeset i noen smilefolder, for vennskaps skyld.
– Hils, sier han forsiktig.
Telefonisten ler støyende igjen:
– Ja, ja, her skulle du ha vært. Flott utsikt. Noen bra bærter også. Du får bli med neste gang, Vel, ha det! Greit å snakke med deg. Leif ber meg hilse. Hilse tilbake? Ja, jeg skal gjøra det. Hiv og hoi!
En grønn, liten djevelunge sitter på skuldren min og hvisker i øret mitt:
– Han kunne jo hilst fra alle oss som sitter her i restauranten, ikke bare fra Leifen. Så smekker kjekkasen igjen mobilen og stikker den ned i et snerten skinnetui, som er festet til beltet. En moderne cowboy: pistolen er byttet ut med en mer ufarlig variant. Den er iallfall ikke dødelig, selv om det er drepende kjedelig å bli forstyrret i si middagshygge. Mos Menn Med Mobil!!!! M-M-M-M.
På legesenteret fins de også. Der sitter det syke folket, i alle varianter, i alle aldre, mer eller mindre plaget. De kikker ut i lufta og tenker på sitt, eller blar i velleste ukeblader med eselører, side opp og side ned med velkjente fjes og deres spennende liv. Stillheten rår, noen hvisker forsiktig, mens tida snegler seg forsiktig framover. Så kvekker vi til! Her også! En stemme fyller hele rommet. Et bein blir slengt over det andre – telefonstillingen må inntas – og så får mennesket i den andre enden vite at vedkommende befinner seg på legesenteret. Rart han ikke beskriver hver og en, både av utseende og hva som kanskje feiler oss? Fjellvettregelen er aktuell her: Meld fra hvor du går. Litt tilgjort koseprat i begynnelsen – det er visst et lite menneskebarn i den andre enden – før et voksent menneske overtar røret. Så skal en fjelltur planlegges. Har vedkommende hørt værmeldinga?
– Det er meldt dritvær.Typisk! Uansett, det skal bli godt å komme opp i fjellufta. Ingenting kan måle seg med det. Mygg? Det tar vi som det kommer. Du , jeg tar kontakt når jeg kommer hjem, ja, greit? Selvsagt er det innmari greit, men trist kanskje å telefonere hjemmefra, da det ikke er så mange tilhørere?
– Kjekk sak, sier en velmenende sidepasient og peker på tingesten.
– Ja, kjekk sak. Men har du hørt at dette er den store gaveartikkelen til ungdommen. Som de har i skolesekken. Da går det over alle støvleskaft. Da er det leiketøy, slår mobilisten fast og putter telefonen ned i den flate, stive kofferten sin. Mos Mange Menn Med Mobiltelefon! M-M-M-M-M.
Sånn, nå har jeg fått det ut. Det gjorde godt. Takk!
Publisert i Klassekampen og Drammens Tidende.