Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Jeg røsker og drar. Og føler meg som Gamla, men uten Gubben, som stod og dro og ikke fikk opp rota. Villvinen er blitt for vill og rota presser seg fram i den svarte jorda, som en kjempemark med tusen bein. Jeg får, etter utrolig mye fysisk slit og iltre spadestikk, dratt opp en enorm klumsedeise av ei morsrot, som jeg ser har gitt næring til mange etter etterkommere. Men hennes små og store rotbarn har strukket seg langt vekk og etablert seg i kroker og kriker rundt omkring i bedet. Jeg gir fort opp å granske og få kartlagt den slekta. Men noen av dem klarer jeg å oppspore, få røsket opp og sendt på utvandring til en annen kant av hagen: borte ved en umalte uthusveggen til naboen, som om noen år vil få en grønn og livfull vegg – helt gratis! Og et bladverk med flotte rødnyanser om høsten. Tro om han blir blad da?

Jeg har husmannsblod i årene, og føler glede ved å se det vokse og gro rundt meg. Ute i Lierdalen er det storbønder med etternavn Opsahl og Hennum som rår. Ei reise gjennom den grønne dalen på forsommeren er et utrolig vakkert skue: som et lunt lappeteppe i forskjellige grønnfarger ligger åkrene som et bredt og bølgende hav bortetter. Velstelte gårdsbruk med rød låve og hvitt våningshus på små øyer i alt grønne. De blanke vinduene blinker lurt i ettermiddagssola. Et stort tuntre gir en skyggefull plass til bonden og hans frue, der de sitter med ettermiddagskaffen. En katt smyger seg kjælent rundt beina deres. Bondens store neve med skitt under de kortklipte neglene. Alt er i jorda nå:  poteter, gulrøtter, kål og korn. Tomater og salat, og jordbærblomstene lyser hvitt så langt øyet rekker. Kona samler sammen kaffekrusene, legger kringlesmulene på fuglebrettet og rusler inn til oppvaska, som venter tålmodig på kjøkkenbenken. Kveldene er lyse og svale.

Jeg sitter i syrinduft og speider utover min lille hage på noen få kvadratmeter. Blomster, urter, rips og solbær. Jeg sitter under epletreet, og føler meg som Eva i paradiset. Tre slanke gråspurvbarn hopper rundt på hellene. Nysgjerrige og uredde. En fargerik og velduftende plass midt i byens gråhet. En grønn lunge. Jeg puster inn. Og kjenner de søte duftene og nyter tida her og nå. Kroppen kjennes dorsk og lat. En god tiltaksløshet sniker seg innpå og jeg overgir meg fullstendig det uventede angrepet. Jeg ser at fingrene er skitne , men jeg gidder ikke å vaske dem.  Ikke riktig ennå. Jeg lukker øynene og lar arbeidshendene mine hvilke i fanget. Vel fortjent. Hvil i fred.

Publisert i Klassekampen.