Tekst: Birgitte Simensen Berg
Tegning: Solveig Henriette Simensen
Jeg sykler i sol og vind, regn og sludd – uten allværsjakke. Denne fargerike jakka som alle bør anskaffe seg fordi den er så utrolig praktisk. Den holder været utenfor det vannavstøtende stoffet og kroppsvarmen innenfor jakkefôret. Hva har så allværsykling med allværsjakke å gjøre? Ingenting og all ting.
– Du har ikke syklet i dag, vel? spør arbeidskamerater når de ser jeg kommer klissvåt inn døra. Det renner små, lystige bekker av regnjakke og -bukse, og de blå gummistøvlene har fått vasket av seg støvlaget. For et unødvendig spørsmål, tenker jeg, både han og henne så meg jo nettopp komme seilende over sølepyttene på tohjulingen.
– Joda, jeg har syklet, sier jeg og skyver kjekt bort en våt hårlokk fra panna.
– Du har vel ikke syklet i dag, vel, spør en annen arbeidskollega én time senere. Jeg sitter tørr og uten gummitøy bak PC-en. Utenfor pisker regnet mot ruta og trærne gynger i vinden.
Å sykle i slikt vær er jo rett og slett vannvidd.
– Joda, jeg har syklet, sier jeg. Panneluggen har forlengst tørket.
– Makan, du er jo sprø, sier han hoderystende og forsvinner bortover i gangen.
En annen kommer med rykende, varm kaffe i det romslige kruset sitt.
– Denne syklingen din. Jeg skjønner ikke at du gidder. Jeg setter på varmeapparatet i bilen og koser meg, sier hun og tar små, forsiktige slurker av den glovarme kaffen.
At det er koselig inni den tørre firehjulingen med både varme- og radioapparatet på, betviler jeg ikke. Godt må det jo være å sitte på et bløtt sete med den rytmiske tromminga av regn mot blikkskroget, og vindusviskerne som slår taktfast og monotont, fram og tilbake. Fram og tilbake som bevegelsene til en hypnotisør.
Øynevippene er mine vindusviskere. Regnet siler nedover ansiktet og vanndråpene fester seg i hårluggen og øynebrynene. Leppene blir våte og røde uten lebestift. Kinnene blusser. Helt gratis får jeg frisk ansiktsfarge uten kunstig tilsettingsmiddel. Dessuten gjør det godt for en doven morgenkropp å svinge seg opp setet og tråkke i vei. Du kan være så trøtt som bare det når du tar de første pedaltråkkene, for pytt, underveis våkner du av dvalen og stiller frisk, opplagt og beredt foran arbeidsplassens inngangsdør.
Dessuten får du unnagjort halvparten av dagsdosen når det gjelder trimming. Da de fleste lønnsmottakere beveger seg svært lite fra klokka 8.00 til 16.00: noen klikkbevegelser med høyre pekefinger på museknappen og løfting av kaffekoppen og telefonrøret, så derfor er litt kroppsbevegelse slett ikke å forakte.
Klokka tikker framover mot hjemturen. Som regel er ikke været det samme om ettermiddagen som det var på morgenkvisten. Det hender både titt og ofte at det har sluttet å regne og skylaget har slått sprekker. Kanskje til og med sola skinner når arbeidsdagen er over. Regnjakka rulles sammen og puttes ned i sykkelveska. Hvis værgudene står meg bi og blåser medvind, ja, da kan fru Olsen og herr Hansen sitte i bilen. Jeg misunner dem ikke.
Publisert i Klassekampen.