Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Godt å være en fri fugl en vakker vårdag.

Nå er det vår igjen og alle hjerter gleder seg! Bare ikke mitt! For mitt hjerte, for ikke å si min hjerne, fylles med  helt andre ting enn jubelrop. Jubelen er erstattet av bokstaver og tall. Side opp og side ned. A4-ark med forelesningsnotater. Og pensumsbøker. Et enormt antall. Nesten hver bidige vår, siden jeg var ungdomskoleelev, har jeg tilbrakt de vakre, lyse kveldene innendørs. Ved en pult overstrødd med bøker og mer eller mindre leselige notater.

Jeg kaster av og til et blikk ut i verden. Ut på de vakre, slanke bjørketrærne i hvitt og svart, kledd i et slør av grønt. Bittesmå, grønne bladbarn. Pipende fugler flyr for å samle strå til redene, hvor deres hurtigvoksende barn skal vokse opp. Tenk å få være en liten fugl med et bittelite hode! Tenk å slippe og tenke på skole og eksamen. Og arbeidsledighet etterpå. Disse flyvende vesener har skjønt dette med «carpe – grip dagen – diem», for deres bittesmå hoder har vel aldri hørt om morgendagen? Ære være dem som svever der under den lyseblå himmelen med et hode og en kropp som styres av instinktet. Jo, en fri fugl kunne jeg godt tenke meg og være akkurat nå.

Jeg får trekke for gardinene, slik at jeg stenger våren ute. Så slipper jeg vel denne filosoferinga? For nå skal det pugges norrøne verb, som det er mange av: Sterke og svake. Regelmessige og uregelmessige. Jøss, verba har jo menneskelige egenskaper! Det har jeg ikke tenkt på før. Hva er jeg sjøl? Et svakt, uregelmessig ett? Når jeg sitter her med nesa vendt ned i bokas verden og med trøtte øyne som også ser dit ned, kommer det noen forræderiske tanker og banker på: Hvorfor pugger jeg norrøne verb? Hvorfor? I tilfelle jeg treffer på en viking som har forvilla seg inn i tidsmaskinen til Petter Smart? Eller i tilfelle jeg treffer på en nedstøvet professor i et middagsselskap på Slottet?

Jeg smekker boka igjen. Så hardt at jeg sjøl skvetter, der jeg sitter i min tause lesegrotte – isolert som en pestbesmittet pasient og utenfor det normale liv, hvor jeg lever på et minimum av menneskelig sameksisens. Jeg leser, spiser, sover. Heldødt er dette språket, og nå føles hjernen min ganske heldød den også. Den støvete slotts-professoren har sikkert moro av å lese norrøne tekster for seg sjøl, men jeg vet at det fins oversettelser, på mer eller mindre moderne norsk, så hvorfor dette hersens pugget?

Jeg merker at jeg hisser meg opp. Pusten går fortere og beina blir så rastløse at jeg må reise meg opp fra stolen. Noen ganger lurer jeg på, som nå, om skoleverket virkelig går inn for å ødelegge alt som heter lærelyst. Vel, litt festlig kan det kanskje være å ramse opp bøyinga av madr – mann – manni – mannz i selskapslivet, men jeg tror den moroa er det bare meg sjøl som ser, hvis jeg ser den da?

Jeg slår hånda ned i pulten. Så hardt at jeg merker det er liv i den. Eksamen burde legges til en annen årstid. Helt klart. Høsten, for eksempel. For det kan være ganske koselig å sitte inne og lese, mens regnet trommer mot den mørke ruta. Kanskje finner jeg litt kos i å pugge norrøne verb også, hvis ramma rundt er god: som peisild, levende lys og en kopp med noe varmt oppi – i tillegg til en opplagt hjerne som virker som en svamp, der den suger i seg lærdom. Høsten har heller ikke så mye å lokke med av uteaktiviteter som våren. Og tenk på alle forelskelsene jeg har gått glipp av. Skrekk og gru! Forelsket blir mennesket om våren, det er opplest og vedtatt. Hver vår sitter jeg og myser ned i ei bok, i stedet for å se på guttene som har kastet vinterhammen.

Visdommens tre har vokst, men hjelpe meg hva den har krevd av næring og stell. Er det verdt det? Glemselens slør legger seg fort over alt som ikke holdes ved like – noen ganger nesten gjennomsiktig som tyll, andre ganger som tykt ullstoff. For det kan virke som om kunnskap også må pleies, eller så smuldrer den gjerne bort som en dårlig tertedeig.

Jeg vil gå inn for at våren fredes. Kanskje hele maimåned. Så kan vi nyte våren i fulle drag. Fra morgen til kveld. Vi kan få lov til å være seint oppe om kvelden og langt inn i den lyse natta. Vi kan få lov til å sitte ut på balkongen og suge inn den milde lufta og virkelig føle at vi er til. De norske vinterbarna vil få en sjanse til å våkne skånsomt opp etter dvaletida. Og hvis vi absolutt må gå på skolen eller på jobben, så skal vi lære å binde blomsterkranser og gå på nyt-livet-det-er-vår-og-et-helt-år-til-neste-gang kurs. Vi kan lære av de gamle om hvordan de nyter våren, hvordan middelaldrende og ungene nyter den, hvordan menn og hvordan kvinner nyter. Vi kan lære å lukte og se og høre på en ny måte. Vi kan lære å leve her og nå.

Ut vil jeg. Slipp meg ut. Ut i våren og livet. Nå!!!!

Publisert i Klassekampen og Byavisa Drammen.