Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Anne Grethe Preus synger om høy himmel…..

Ute er det skumring og vårkald luft. Inne er det mørkt, varmt og røykfylt. I døråpningen blir vi avkrevd 125 kroner og som takk får vi en billett, et stempel på hånda og et håp om en perfekt konsert. Et håp vi deler med mange andre. Det gjelder å være smidig og litt frekk skal man komme seg fram i denne verden av musikkelskere, for alle ønsker seg en plass foran scenen. I lokalet dunker bassen og Lou Reeds velkjente «Walk On The Wild Side» høres. Den høres veldig godt. Hans stemme ligger og svever over den monotone summinga fra det forventningsfulle publikummet. De sitter, står eller lener seg over rekkverket i etasjen ovenpå. De kikker på klokka og på hverandre. Tar en slurk av ølet eller et drag av sigaretten.

Og da klokka har tikka seg en halv time over tida, åpner sidedøra seg og inn kommer bandet. Applausen blir snart overdøvet av gitar, keyboard og trommer. Og så kommer kveldens etterlengtede hedersgjest. Hun blir klappet på plass og så er det i gang. Vi kikker, hører og lar oss rive med. Organsje bukser og blå langermet bestefarstrøye. Uhøytidelig og blid. Med gitar og en stemme så flott, ord som blir til setninger som gir mening, norske ord og norske setninger. Alles blikk er vendt mot den kvinnelige rockeren som synger så alle forstår henne. England og USA er langt borte.

Hun synger om Månens elv, Millimeter og Hudløs søndag.

Ut fra høytalerne store som uvær tordner musikken. Spotlightene spyr ut lys i alle regnbuens farger. Blått, grønt, gult og rødt. Anne Grethe Preus blir snart forvandlet fra en gul demon til et grønt spøkelse, en farge til enhver anledning. Mikrofoner med knekk, lyst hår som blir slengt bakover med en fort håndbevegelse, små, kvikke livsbetraktninger som hun deler med tilhørerne. Hun ber sine musikanter sette seg ned på kne og forteller så publikum at bandet heter Snehvit og dvergene, og at hun har Norges eneste hvite neger i bandet. Denne Lars er en glattbarbert, ung herremann i svart fra topp til tå, og med ring i øret. Det hører med når du er hipp musiker, og har fingre som leker seg med strengene.

Hun synger om Sangen, og Uro og Du er det du ser.

Etter hvert er også salens folk blitt varme i trøya. De klapper og synger med, og kroppene beveger seg nesten afrikansk. Det gynges og svaies og vrikkes. Ølmannen vil også være med og viser sitt spesielle kunststykke, der han balanserer minst 20-30 glass oppi hverandre trygt tilbake til baren. Skal man leske sin strupe eller kvitte seg med overskuddslageret, er det ikke bare-bare. Aller helst bør man være slangemenneske, ekstremt tynn og med kraftige muskler slik at man kan få skjøvet til side de som sperrer veien. Det knuffes og skumpes, og til slutt kommer man fram til bestemmelsesstedet – men når ærendet er utført, så er det samme veien tilbake da, dessverre. Det blir bare tur-retur den kvelden.

Hun synger om Blå april og Fryd og Ro meg over.

Sliten blir man av å stå rett opp og ned. Rygg og bein ønsker litt hvile, og jeg trekker meg forsiktig bakover for å lene meg mot noe svart skrammel, som står bak ryggen min. Ei løs kasse ligger oppå, som jeg ikke ser, og som jeg klarer å skyve bakover. Rop og en hånd som stopper min tilbakelening før den utløser de helt store katastrofer. Det er nemlig lydmannen som sitter der bak, med øretelefoner på og svart hestehale. Kassa var på vei utfor stupet, det vil si, den kunne lett ha havnet ned på alle knottene og lampene på miksebordet, og dermed null, niks konsert. Det hadde vært noe, og en selsom scene utspilles inni hodet mitt: Alle folka snur seg mot meg. Sinte fjes og høye rop, stokker og ølglass blir slynget etter meg, i det jeg kjeppjages ut av lokalet, ut på gata. Med denne ilsinte horden etter meg bærer det over torget, over bybrua og utover den trafikkerte «sørlandske» halser jeg med vilt blikk og blodsmak i munnen. Som en fredløs blir jeg jaget ut av byen.

Snehvit og dvergene takker for seg og forsvinner opp spiraltrappa, men lar sseg jage ned igjen av trampeklappet. Publikum har ikke lyst til å gi slipp på dem ennå. Og ekstranummer kommer. Som perler på ei snor. Men en gang må det jo ta slutt, og kveldens eneste engelske sang kommer helt på tampen: «I am such a happy person». Det er publikumsfrieri bemerker hun, som om det skulle behøves.

Hun er kveldens dronning uansett. Så ryker en streng, men hun slår videre på strengene som om ingenting skulle ha hendt. Applaus som en siste takk til Snehvit og dvergene for deres musikalske eventyr. Vi forlater lokalet med øresus og smil om munnen – visse eventyr blir vi aldri for gamle til.

Publisert i Klassekampen.