Statuen av Herman Wildenvey i Mjøndalen. Foto: Birgitte Simensen Berg

Svein Sveinsson fra Mjøndalen er én av mange Wildenvey-beundrere. Med tillatelse av dikterens datter Lillian har han overlatt oss et dikt, som Herman Wildenvey (1886-1959) skrev til minne om sin far, Laurits Portaasen. Selv om diktet ble gjengitt i DT-BB i juni 1940, vil det være nytt for de aller fleste:

Laurits Portaasen til minne

Du var som en vekst som villig gror
og vokser seg vis og mogen.
Du pløyde i skriftens tunge jord
så vel som med hest for plogen.
Du lyttet til dype sannhets ord
som andre til sus i skogen.

Du visste så meget og sa så mangt
– det siste til hjertet trenger.
Du så at løvet ble stort og blankt
der hjemme blant grønne enger –
«Nei tenk at du ennu ser så langt
jeg ser, men jeg tenker lenger».

Alt levendes vei er langt fra bred
nei kroket og trang det er den.
Men nu er du nådd ditt hvilested
og endt er den lange ferden.
Nu hviler du vel i evig fred
så fjernt fra all strid i verden.

Men nu er din tankes vandring endt,
den skal ikke mere stride.
Du gransker ei mer i hellig prent
og legger ditt merke i det.
Du vandrer et sted så kjært og kjent
ved evige venners side.

Du sa at når dagen endte klar
vil morgenen solklar rinne.
Det er vel det  håp vi alle har
i hjertene dypest inne.
Farvel da og takk for alt du var
og er i vårt liv og minne.

Herman Wildenvey