Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

I uker har jeg kjørt forbi jordbæråkre, hvor bare jordbærplukkernes rygger skimtes mellom de grønne, snorrette radene.

– Huff ja, sukket jeg høyt.
– Jeg skulle jo ha plukket jordbær.

Min søster, et handlingens menneske, bestemte at ting skulle gjøres før det var for seint.

Onsdag morgen regnet det, men det klarnet opp ut over dagen, og da vi la i vei på ettermiddagen tittet sola fram bak skydekket. Bilen var full av optimistiske unger.

Ungenes optimisme sluttet etter én kurv. Jordbærplukking var kjedelig, dermed basta. Trusler og bønner hjalp ikke, min søster og jeg ble stående igjen med resten av kurvene – som helst skulle fylles.

Vi oppdaget fort at vi var seint ute med årets plukking, for bærene vi fant var for det meste små eller råtne.

Etter en god stund var kassene våre fulle, verkende rygger og røde hender, og butikkene var stengt. Sukker og frysepulver fikk vi dermed ikke kjøpt, så bærene måtte vente med «etterbehandling» til dagen etter.

Ettermiddagen etter var jeg klar til sylting. Da jeg kikket oppi kurvene trodde jeg ikke mine egne øyne: Fullt opp av råtne bær. Først i åkeren og nå også oppi kurvene – jeg ble forfulgt av råtne bær.

Men noen av bærene kunne brukes, så litt frysetøy kunne settes i fryseren litt senere. Men da hadde jeg allerede bestemt meg for at til neste år skulle jeg sende mannen ut på åkeren et par uker tidligere – kanskje vi da går klar av de råtne bærene?

Publisert i DT & BB Byavisen