Gråter planter?

Tekst: Birgitte Simensen Berg

Det våres ‒ også i vinduskarmen. Potteplantene strekker seg fornøyde mot lyset og solvarmen, og opp av jorda stikker nye og livskraftige skudd.

Et par av skuddene har jeg lyst til å sette i egne potter. Jord fylles i pottene, og varsomt fjerner jeg småplantene fra morplanta, pilea peperomioides, populært kalt elefantøre med sine fine, runde blader.

Morplanta settes tilbake til sin faste plass ved det store stuevinduet. Til min store forbauselse ser jeg at vindusglasset blir vått fra det ene elefantøret. Jeg finner fram en serviett og tørker vekk «tårene». Kan det være at morplanta opplever en separasjonsangst ved at plantebarna ble fjernet fra henne?

Det er gjerne mer mellom himmel og jord enn det man aner og tror. Også under jorda, hvor trær og sopp lever i en symbiose med hverandre: Soppen tar opp næringsstoffer og deler med trær og busker, og kan også beskytte treets røtter mot sykdom.

For vegetasjonen har et spennende liv, da

• trær og planter kan kommunisere med hverandre gjennom røtter og sopptråder
• de kan føle smerte og kjærlighet til hverandre
• de kan hjelpe hverandre med skygge- og solforhold, samt næringsopptak
• trær og busker kan hjelpe «barna» sine med gode vekstforhold
• morpoteten gir av hele seg og skrumper til slutt inn for å «brødfø» sine knoller
• naturens mangfold får levedyktige kår både i næringsrik og karrig jord takket være samarbeid.

Å menneskeliggjøre naturen er morsomt og interessant, nærmest eventyrlig, og det skjer noen ganger uten forklaringer eller vitenskapelig dokumentasjon.

Så tilbake til min grønne plante som fikk tvillinger. Disse skal nå vokse opp i hver sin potte, og etter hvert selv få avleggere.

Jeg får vel stikke fingeren i jorda. Er det kjedelige svaret på spørsmålet om morplanta gråt ved fjerning av skuddene at bladet til elefantøret fikk en dusj av vanndråper, da jeg fuktet jorda ved nyplantingen?

For planter gråter vel ikke?