Kåserier
-
Med tre under to bein
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Spenn på deg skia – vakre vinteropplevelser ligger foran dine føtter. Endelig var snøen kommet og endelig kunne jeg feste skia på mine støvlebelagte føtter. Mørket beit seg fast i den kalde snøen, og slapp ikke taket. Utelivet lokket og dro. Halve meg forsvant inn i kleskapet for å finne fram skidressen og skistøvlene. Fram fra kjelleren kom smale, nymotens ski og de gamle, kjære bambusstavene. Stavene og jeg skal følge hverandre helt til én av knekker sammen – det har jeg bestemt helt på egenhånd. Så var jeg endelig klar til årets første skitur. Sportsprestasjonen skulle finne sted en vakker kveld i begynnelsen…
-
Jenteprat
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Vi skulle ha en skikkelig jenteprat, min gode venninne og jeg. Alt var planlagt til minste detalj: tid, sted, barnepass. Ja, til og med værgudene var på vår side – sola skinte fra en knallblå himmel. Jeg gledet meg! Stappet mat- og drikkepenger i lomma på min kombinerte vind- og regnjakke, som jeg slang kjekt over skulderen. Jakka tok jeg med, da jeg oppdaget noen mørke skyer som lurte bak åskammen – for såpass har jeg lært i livets skole, at været er like uberegnelig som en unge i trassalderen. Så rusla jeg lystig i vei til det første bestemmelsesstedet: hagen til min venninnes…
-
Snøkald glede
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Opp og ned i det uendelige. Denne vinteren har jeg hørt mange forbannelser, sukk og stønn. Jeg har sett mange oppgitte fjes og jeg har følt at noe har vært galt. Det hvite stoffet som legger seg lag på lag er problemet. Det hvite stoffet som heter snø på folkemunne eller sne på litt eldre folkemunne og i dikterverden. Tenk at dette stoffet som ikke gir fra seg en lyd, er smakløs og fargeløs, ja, at det skal vekke så mye forakt! Disse snøkornene som hver for seg er en vakkert formet krystall, hvor hver og en er helt unik – akkurat som våre…
-
Skyggen og hans lyse søster
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Det er vinter og mørketid i Drammen. Stive og utilnærmelige, som saltstøtter, har vi stått i frostrøyken fra Drammenselva og ventet. Vi har ventet på bussen som alltid er forsinket – og minuttene er ekstra lange i 10-15 minusgrader. Mørket og kulda har omkranset oss i de tidlige morgentimene, mens lyst fra de oppvarmede blomsterbodene på torget har minnet oss om at det er varmere tider i vente. Innenfor står det bøttevis med tulipaner i alle regnbuens farger: en vårlig blomsterhilsen som driver ap med isrosene på forteltets plastvindu. Så plutselig er det der: lyset om morgen. Det kom like fort som det forsvant…
-
Hvorfor kjede seg i hjel alene?
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Fysisk aktivitet og omsorg krydrer alderdommen. Eldre og eldre dag for dag – helt naturlig det. Og hva gjør man når barna har flydd ut av redet, og har kanskje flydd langt? Kanskje til en helt annen kant av landet eller ut av landet. Tenner og venner faller ut og fra, og den grå, snikende ensomheten står og banker utålmodig på døra, ja, da er det kanskje på tide å ringe eiendomsmegleren. Når det store huset med den enda større hagen tærer på kropp og sinn. Når vi ikke orker mer gulvvask og plenklipping. «Til salgs» lyser det på skiltet, nøkkel skifter eier og…
-
Barokktid i nittennittini
Tekst: Birgitte Simensen Berg Barokken danset rundt i Europa i 1600-årene og til midten av 1700-tallet. Opprinnelig kommer ordet av det portugisiske barroco, som betyr ureglmessig formet perle. Store slott og palasser ble bygd, og de var gjerne overdådig utsmykket. Ofte var musikken også overdådig, da komponistene gjerne skrev lange verk, som ble framført av mange orkestermedlemmer og store kor. Men barokkmusikk kan også framføres av et par menn. I 1999. I Drammen en tirsdag kveld. Harmonien med gule vegger og grønn lister. Intimt. Et lite bord på scenen med levende lys og blomsterbuketter. Tulipaner i alle regnbuens farger. En bratsj. En cembalo. Strenger og tangenter. Blankt treverk. Andreas Torgersen.…
-
Nyvasket vår
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Sola skinner der ute og vekker opp rengjøringsinstinktet hos noen. Våren er her igjen! Like velkommen hvert år med friskgrønne, små bladknopper, livlig fuglekvitter og unger på rulleskøyter. Og solstråler som gjester trofast – om ikke alltid like kjærkomment – våre hjem, der de lister seg inn gjennom vindusrutene og avdekker støv og andre uhumskheter fra vinterens mørke dager. Dette avslørende vinterlyset vekker til livet rengjøringsinstinktet hos noen mennesker, og får kroppene deres til å riste av innestengt virketrang. De kryper ut av vinterhiet og inn i vårboligen. Ut fra kosteskapet stikker den blomstrede bakparten til husets rengjøringsekspert. Liflige plystrelyder høres, bare avbrutt av…
-
Juni i mars
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Hun kommer gående barbeint nedover midtgangen. I Åssiden kirke 19. mars 1999. Det er mørkt i kirkerommet, men foran ved alteret ligger scenen badet i strålene fra lyskasterne. På scenegulvet er det plassert små stearinlys omkranset av tørre septemberblader. September. Mars. Juni. Juni Dahr, skuespiller. En stol, en rustning, et belte Ved scenen sitter nok en barbeint kvinne. Hun holder i to blanke tverrfløyter og to små bjeller i ei snor. Enkelt. Så står hun foran oss. På scenegulvet dekket med hvitt bomullslerret. Juni Dahr. Alene. Lyst og kortklippet hår. Brune knebukser. Storskjorte over en hvit bluse. Sterke armer. Lange, slanke fingre og et…
-
Avskjed eller himmelflukt?
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Livet er som et pust i sivet. Hva er viktigst i livets avskjeds- og minnestund? Er det den avdøde som alle tilstedeværende kjente og hadde et forhold til, eller er det kanskje en fjern gud som ikke alle har et forhold til? Min første venn var et sprudlende menneske. Et menneske som gav mye av seg selv. Et aktivt menneske. Et menneske med både positive og negative sider. De kanskje mindre positive sidene tok presten med i sin beskrivelse. De bør naturligvis være med når man forteller om et menneske som har levd et rikt liv. Det bør være en ærlig beskrivelse, ellers blir…
-
Kvinner i krig
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Krig rammer uskyldige. Når disse linjene skrives (1999) raser krigen i Jugoslavia i et akselerende tempo: NATO bomber natt etter natt, og under de tungene flyene ligger gapende ruinhauger som dystre sår i landskapet og i bybildet. Ilden glefser i seg og fortærer mange års arbeid og slit i et eneste jafs, og utånder etter å ha sendt – nærmest som takk for maten – en grå og sotete røyksky til himmels. Flyktningstrømmen av fortvilede kosovo-albanere som vil over grensa er et skrekkelig syn: deres fortvilede fjes, deres tårevåte øyne, deres sult og tørst får oss til å lukke øynene et øyeblikk eller to,…