Norge
-
Pukerudlinna eller Kjerraten opp og ned
Foto: Birgitte Simensen Berg Så er det bare å krumme nakken, spenne leggmusklene og stramme skolissene. Å legge i vei, ikke bare med leggene, men hele kroppen skal med. Oppover og brattere enn brattest. I Drammen finnes en skikkelig tøff motbakke som mange kjenner som Kjerraten eller Pukerudlinna. Kjært barn har mange navn. Dette er en snorrett jernbane-/malmbane-trasé, som ble bygget rundt 1868 for å frakte malm fra Konnerudgruvene og ned til Drammenselven ved Pukerud. Prinsippet var at vognene var festet på en vaier, slik at når de fulle malmvognene gikk nedover, så trakk de de tomme vognene opp. Denne traséen er en snau kilometer lang og har opptil flere Strava-segmenter…
-
1. fjellbrev: Regn – snø – tåke – kraftig vid – sol
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Alle årstider møter vi på vår første fottur i fjellheimen. Finse stasjon – 1.222 meter over havet – fredag formiddag. Vi ser toget med engelske-, franske- og italienske turister forsvinne videre mot Bergen, mens vi står igjen i regnvær og blåst. Og for første gang skal vi prøve oss på fottur i fjellet. Dagens mål er Geiterygghytta, cirka fem timers marsj unna Finse. I fullt regnutstyr begynner vår vandring inn i fjellheimen. Varder og steiner malt med røde T-er er våre veivisere. Veien går på vestsida av Jomfrunut. Her ligger det snø i dalsidene, men det skremmer ikke oss der vi går med mot…
-
2. fjellbrev: Fjellet fullt av kjentfolk på gode bein
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg I ulendt terreng er det lurt med godt fottøy. Når vi titter ut av vinduet om morgenen, er det masse blå himmel – og sol. Etter en deilig frokost med hjemmebakt brød, er vi svært optimistiske når vi legger ut på annen etappe fra Geiterygghytta. Optimismen stiger, der vi vandrer avgårde på den fine anleggsveien, og vi følger veien altfor langt, slik at vi må gå tilbake et stykke igjen. Så ser vi igjen steinene med T på og er på rett vei. Oppover bærer det stien oss, og den er kantet med myrull og blåklokker. Fire, små ryper spankulerer ved siden av stien,…
-
3. fjellbrev: Siste etappe – tilbake til sivilisasjonen
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg På stien går og springer sauene, som er ganske folkeskye. Allerede klokka 08.00 sitter vi og spiser frokost. Dagens etappe er satt til åtte timer og fram til Haugastøl må vi før klokka 16.05. Da går nemlig torget til Drammen. Regntøy og gummistøvler er vi utstyrt med a vi tar farvel med Raggsteindalshytta. I den ganske harde oppstigningen fra hytta, legger vi snart ett og ett plagg tilbake i sekken. Tåke og duskregn følger oss et lite stykke på veien. Gummistøvlene kommer godt med, da stien fører oss over myr og områder fulle av søle. Ved Folarskardtjørn tar vi dagens rast. Vi samler krefter…
-
Rør’ oss på Røros
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Toget kan ta deg med på en eventyrlig reise. Tut og kjør. Tida har så vidt fått snust litt på november måned. På utsida av togvinduet er det grått og vått, og menneskene hutrer seg fram og tilbake i landskapet. Taktfast synger toget oss nordover, og vi lener oss makelige tilbake i togsetene. Noen leser, noen prater, noen slumrer og noen kikker ut på nakne trær og lune hus med lys i. Solan og Ludvigs Avdal møter oss med snø på bakken. Høsten er gått over i vinter, og automatisk trekker vi jakka sammen i halsen. Så tøffer toget videre innover i det hvite…
-
Jazz til havs
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Båten Jacobine er full av jazz. Om sommeren. Ut fra kaia i Drøbak tøffer skuta trofast tur etter tur, og lar et jazzfrelst publikum slå to fluer i en smekk: de ser både vakker skjærgårdsidyll og hører stemningsfull musikk. Go’foten slår seg løs og tramper taktfast, mens blikket hviler på vann, fjellknauser, strender og små hytter, som klorer seg fast i grønne åshellinger. Ombord er det kvinner og menn med reker, loff og majones i munnen. Det blir spist og det blir skålt med glass fylt med hvitvin eller øl, alt etter smak og humør. Og Royal Garden Jazzbands musikere bak hvite og svarte…
-
1. fjellbrev: Finse fredag formiddag
Tekst: Birgitte Simensen Berg Finse stasjon – 1222 meter over havet – fredag formiddag. Vi ser toget med engelske-, franske- og italienske turister forsvinne videre mot Bergen, mens vi står igjen i regnvær og blåst. Og for første gang skal vi prøve oss på fottur i fjellet. Dagens mål er Geiterygghytta, cirka fem timers marsj unna Finse. I fullt regnutstyr begynner vår vandring inn i fjellheimen. Varder og steiner malt med røde T-er er våre veivisere. Veien går på vestsiden av Jomfrunut. Her ligger det snø i dalsidene, men det skremmer ikke oss der vi går med mot i brystet. Finseåi legger vi bak oss, og oppover og oppover bærer…
-
2. fjellbrev: Fjellet fullt av kjentfolk på gode bein
Tekst: Birgitte Simensen Berg Når vi titter ut av vinduet om morgenen, er det masse blå himmel og sol. Etter en deilig frokost med hjemmebakt brød, er vi svært optimistiske når vi legger ut på annen etappe fra Geiterygghytta. Optimismen stiger der vi vandrer avgårde på den fine anleggsveien, og vi følger veien altfor langt slik at vi må gå tilbake et stykke igjen. Så ser vi igjen steinene med T på og er på rett vei. Oppover bærer stien oss, og den er kantet med myrull og blåklokker. Fire små ryper spankulerer ved siden av stien, men i motsatt retning av oss. I tillegg til rypene treffer vi kuer,…
-
3. fjellbrev: Siste etappe – tilbake til sivilisasjonen
Tekst: Birgitte Simensen Berg Allerede klokka 08.00 sitter vi og spiser frokost. Dagens etappe er satt til åtte timer og fram til Haugastøl må være før klokka 16.05. Da går toget til Drammen. Regntøy og gummistøvler er vi utstyrt med, da vi tar farvel med Raggsteindalshytta. I den ganske harde oppstigningen fra hytta, legger vi snart ett og ett plagg tilbake i sekken. Tåke og duskregn følger oss et lite stykke på veien. Gummistøvlene kommer godt med, da stien fører oss over myr og områder fulle av søle. Ved Folarskardtjørn tar vi dagens rast. Vi samler krefter for å klyve opp det bratte Folarskaret. Vi puster og peser, og sakte,…
-
Vestlandet = vilt, vått og vakkert
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Bekker renner i vante spor eller driver nybrottsarbeid. Vestlandet tidlig i august. Vi sitter ved den blanke kakkelovnen, som har en sprakende ild i sin runde mage. Utenfor ser vi trærne svinge seg i en vill og hemningsløs dans, akkompagnert av regnets intense tromming på vindusrutene. Det singler i glass. Vinden herjer. Ned fra stupbratte fjell strømmer hundrevis av små og store bekker. De renner i vante spor eller driver nybrottsarbeid. Voldsomme vannmasser fosser over veier og bruer, og river med seg stein og grus, kvister og greiner. Vi sitter trygt, varmt og tørt ved ovnen og hører om grev Filip og stuepike Lindas…