-
Håndplukket av Norsk Kommuneforbund – Awoyemi Funmilola
Tekst: Birgitte Simensen Berg Awoyemi Funmilola er navnet, men hun kalles bare Lola. Opprinnelig prinsesse fra Nigeria. Mor til fire. For 18 år siden kom Lola til Norge, og i 1991 begynte hun i Drammen kommune. Noe av det første hun gjorde var å melde seg inn i Norsk Kommuneforbund. – Jeg har jobbet med mye forskjellig siden jeg kom til Norge: Alt fra fiske- og kjøttproduksjon til kjøkkenhjelp på pleiehjem. I dag er jeg konsulent på introduksjonssenter for utlendinger. Og nå er jeg plukket ut til å lage en utredning om hvordan innvandrere lettere skal komme seg ut i arbeidslivet, sier en blid Lola, som sprudler av arbeidslyst. Nygammel…
-
Den gode fe
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Plutselig – som et trylleslag – fra hard asfalt til myk sand. Jeg gikk på kjente veier. Det var grå hverdag og grytidlig morgen. Målet var plottet inn, og min indre kompassnål pekte i riktig retning. Rett fram lå jobben. Da kjente jeg at noen pirket meg forsiktig på ryggen. Jeg snudde meg. En lys, svevende kvinneskikkelse smilte til meg. I hånden holdt hun en kort pekestokk – en tryllestav. Jeg gnei meg i øynene. Jeg var plutselig ikke sikker på om jeg fremdeles sov og feen var en barnslig drøm. – Hei, svarte jeg spakt. – Jeg har sett deg gå over plassen…
-
Melde seg selv
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Ordet selvangivelse smaker litt av politi og påtalemyndigheter og fanden og hans oldemor. Men denne bitre bismaken på tungespissen har nok bare folk som ikke har rent mel i posen? De med englevinger og konstant god samvittighet har sikkert tanker som «endelig kan vi få vist hvem vi er», og kaster seg over A4-arkene med stor iver og brennende glød. Alt kan endelig komme fram i lyset og alt som står svart på hvitt kan tåle det offentliges vaktsomme ørneblikk. Alle kan vi vel enes om at det er greit å ta en titt på livets økonomiske pluss- og minussider en gang i året?…
-
Sjef
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg To som slipper å dra til arbeidsplassen. De svømmer sammen i matfatet. Sjef kan alle bli. Men ikke alle egner seg like godt til det, eller ikke i det hele tatt. Noen er blitt plassert i sjefsstoler på grunn av faglig dyktighet, og hvis de i tillegg har gode egenskaper som medmenneskelighet, omsorgsevne og empati, kan de sikkert sitte i stolen med god samvittighet. Andre har fått sitt eget kontor og sin høye sjefsstol på grunn av ansiennitet, maktlyst og en fuktig, stor tunge. Når de først er kommet bak det blanke og strømlinjeformede bordet har de glemt hvor de kom fra og hvem…
-
Et kort møte
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Kollega + kaffe = god morgenstund. Et kort møte kan vekke til live mange minner. Hendelser som tydeligvis ligger lageret i glemselens og underbevisstheten dype hav. Det er bare å kaste kroken uti og fiske det opp. Og det er ikke agnet – lengden på møtet som teller – men hva slags minner det knytter seg til vedkommende person. Og at man gir seg selv lov til og tar seg tid til å kjenne etter og glede seg over alle minnene som dukker opp til overflaten igjen. Derfor kan et kortvarig møte – bare på noen få minutter – være kjærkomment nok. Det kan…
-
Samhold i kollegahæren
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Har du hørt? Ja, har du hørt. Det går ikke an. Vi støtter og lytter. Når det er makta som rår. Når det er et maktspill på gang, Ja, da er det viktig at man ikke står alene. At man ikke står igjen på slagmarken som et lite stakkarslig fugleskremsel. Det viser seg gang på gang at de der oppe både har bedre utstyr og bredere skyttergraver. Høyere status og bedre lønn kan de også skilte med. Men den lille tapre armé har forhåpentligvis bedre samhold. Vi kan stole på hverandre. Vi støtter og lytter når noen av være egne har det vondt og…
-
Innenfor og utenfor
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Hårmanken titter så vidt over den tynne lettveggen som er satt opp som en lav mur. Så forsvinner hårtusten, for så å dukke opp til overflaten igjen. Hun hvisker inn i mobiltelefonen, som hun holder tett inntil øret. Det er viktig å være så stille som mulig, så hun ikke forstyrrer kollegene som sitter tett på henne. Hun føler seg fra tid til annen som ei bie i en kube med celleinndeling. Ei av mange flittige bier, som bidrar til den lave summingen i kontorlandskapet. Hver og én har sin rolle og sin plass i landskapet. De dukker ned om morgen – titter opp…