-
TAKK
Tekst: Birgitte Simensen Berg Lille, forsiktige Emmie var en liten, mørk flekk i den hvite, lange korridoren. Hun svingte moppen med kvikke tak. Fra den ene siden til den andre, en-to-tre, en-to-tre. Den førte seg like lett på dansegulvet som en vever ballerina. Moppeføring var tydeligvis noe Emmie kunne. Hun rettet ryggen og kikket seg tilbake. Godt over halvveis nå. Og så lot hun blikket hvile på det slitte og møkkete gulvet foran seg. Ja, det er bare å krumme ryggen og sette igang, tenkte Emmie i sitt stille sinn. Så tenkt – så gjort. Gulvet under henne ble blankt og rent, selv krokene fikk et overraskende besøk av Emmies…
-
Livskraftig 75-åring i 1988
Tekst: Birgitte Simensen Berg – Vi er pionerer på en kampanje Kommuneforbundet har satt i gang, debatten om nye roller, forteller sekretær i Drammen Kommunale Arbeiderforening, Hans Tjøme. Lokalforeningen er en sterk og livskraftig 75-åring. Kampanjen gjelder både arbeidsmiljøet og et bedre «bilde» utad. Ønsket om et bedre samfunn er det overordnede målet. Framtidsdrømmen er å snu en negativ holdning til arbeidet som har plaget mange kommuneansatte i lang tid. I ekte Marcus Thrane-ånd dannet folk i vegvesenet Drammen Kommunale Arbeiderforening 25. mars 1911. Otto Halvorsen var første formann. 75 år etter har foreningen fortsatt livets rett og står sterkere enn noen gang. Formannstittelen er byttet ut med leder og…
-
Bergen
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Nahm-nahm, fiskesuppe! Bergen ligger foran mine føtter. Det glitrer der nede av blinkende diameter i gult, rødt og oransje. Neonlysene slår seg på og av ved hjelp av en usynlig bryter. På et stort område virker det som om strømmen er «gått». Det er det mørke havet som glimrer med sitt fravær av lys. Høyt over hodet mitt er det en himmel full av stjerner. Jeg selv er en mørk liten flekk omgitt av blinkende lys og stjerner. Jeg blunker og suger inn synet fra toppen av Fløien. Jeg tørker bort en tåre skapt skapt av vinden og jeg tørker bort en tåre til…
-
Et kort møte
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Kollega + kaffe = god morgenstund. Et kort møte kan vekke til live mange minner. Hendelser som tydeligvis ligger lageret i glemselens og underbevisstheten dype hav. Det er bare å kaste kroken uti og fiske det opp. Og det er ikke agnet – lengden på møtet som teller – men hva slags minner det knytter seg til vedkommende person. Og at man gir seg selv lov til og tar seg tid til å kjenne etter og glede seg over alle minnene som dukker opp til overflaten igjen. Derfor kan et kortvarig møte – bare på noen få minutter – være kjærkomment nok. Det kan…
-
Menn og mus
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Myke menn får omsorg og oppmerksomhet. Jeg har noen fine arbeidskamerater – enkelte av mennene er nemlig helt spesielle. Kvinner påberoper seg egenskaper som innlevelse, nærhet, omsorg, sympati, ærlighet, åpenhet og mange flere av disse såkalte myke verdiene. Samtidig som vi tror at gutta klatrer hensynsløst oppover karrierestigen, uten å se seg verken til venstre eller høyre. Med ei nese som vender oppover og med en medfødt dristighet, bryr de seg heller ikke om noen av trinna i stigen er litt morkne og usikre. De trinna hopper vi elegant over – spenstige som de er – eller reparerer dem i en fei, for det…
-
Kompetanseledelse – et spørsmål om å gjete kongens harer?
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Forsker Lars Ueland Kobro. Å lede mennesker er umulig, da du bare kan lede enkeltindivider. Ikke tell hoder, men se ansikter. Lederen må støtte medarbeideren som er godt kvalifisert til å gjøre jobben. Ha åpne sjefsdører. Vi lærer av hverandres historieforteling, men vi bruker det sjelden i ledelse. Fire eventyrlige lede(r)tråder med bakgrunn i Asbjørns og Moes eventyr om å gjete kongens harer: – Fløyta hadde to ender: én for å samle og én for å sette fri. Den siste ble mest brukt. – Espen brydde seg om. Han hadde empati og viste omsorg. – Espen forholdt seg aktivt til situasjonen som den var, og handlet klokt…
-
Siste dag for Emmie
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Stille og forsiktige Emmie er en liten, mørk flekk i den hvite, lange korridoren. Hun svinger moppen med kvikke tak. Fra den ene sida til den andre, en–to–tre, en–to–tre. Den fører seg like lett på dansegulvet som en vever ballerina. Moppeføring er tydeligvis noe Emmie kan. Hun retter ryggen og kikker seg tilbake. Godt over halvveis nå. Og så lar hun blikket hvile på det slitte og møkkete gulvet foran seg. Ja, det er bare å krumme ryggen og sette i gang, tenker Emmie i sitt stille sinn. Som tenkt – så gjort. Gulvet under henne blir blankt og rent, selv krokene får et…