Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Det eneste sikre med framtida er at det blir forandringer. Når byens nye blokker strekker høyt til værs sine enorme bygningskropper i glass og betong, går noen av oss i kjelleren og vil helst ikke se det vi ser. Selv om villaene i åskanten strekker hals, klarer de ikke lenger se vannspeilet verken i elv eller fjord. Det er som å sitte bak en høy og bredskuldret person på kino eller i teatret. Det er uråd å kikke over, men litt i ørehøyde mellom to hoder, kan du noen ganger se litt av hva som foregår der framme. Det er ikke plass til alle…