Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Da vi våknet søndag morgen, var hele verden dekket av et hvitt teppe, et teppe som ble tykkere og tykkere utover dagen. Jeg lå under dyna og tittet ut gjennom vinduet på snøfillene, som dalte sakte gjennom lufta og la seg stille på de svarte, sprikende syringreinene. Man blir så rolig inni seg av å se på dalende snøfnugg. Naboens unge var utenfor. Jeg hørte hennes elleville stemme. Hun så nok allerede ut som en snømann etter all basinga. Snøen som hun har ventet på i lang tid var endelig kommet. Snøen ja. Nå lå den og gjemte alle bladene på plenen, som jeg…