Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Jeg røsker og drar. Og føler meg som Gamla, men uten Gubben, som stod og dro og ikke fikk opp rota. Villvinen er blitt for vill og rota presser seg fram i den svarte jorda, som en kjempemark med tusen bein. Jeg får, etter utrolig mye fysisk slit og iltre spadestikk, dratt opp en enorm klumsedeise av ei morsrot, som jeg ser har gitt næring til mange etter etterkommere. Men hennes små og store rotbarn har strukket seg langt vekk og etablert seg i kroker og kriker rundt omkring i bedet. Jeg gir fort opp å granske og få kartlagt den slekta. Men noen…