Tekst og  foto: Birgitte Simensen Berg 

Hvert år er det like deilig å ønske våren velkommen. Det er så godt å merke at dagene strekker seg i begge ender: Morgenlyset kommer tidligere og kveldslyset varer lenger. Lys- og ryggsøylen vokser. Vi retter oss opp, hever blikket og hilser vårlyset med smil om munnen.

Den ligger der i all sin ensomhet. Snøflekken. Isklumpen. Våtblank på oversida. Under det kalde siver det fram en liten bekk av smeltevann. Flekken minker for hver dag som går. Snart er den vekk. Og etterlater ingen spor. Som om den aldri har eksistert.

Opp gjennom søla stikker et bustete hode seg fram. Hestehoven nikker til verden og er lett å plukke med sin bløte og tjukke stilk. Den trives utendørs og lever lenger når den kan sove i en kald seng, men vi klarer ikke å la den være i fred og bærer de små solstrålene med oss inn i varmen. Det gule vårtegnet får et kort og hektisk liv på kjøkkenbordet.

I den lille skråningen full av snø titter det fram noen hvite klokker. Snøklokkene har smeltet seg vei oppover, og strekker både kronblader, den tynne stilken og de slanke, irrgrønne bladene opp mot lyset. Naturen er utrolig. Så små, men allikevel så sterke.  Noen av de sarte kronbladene er svertet av den skitne snøen, men det første regnskyllet vasker de lydløse klokkene rene og pene.

Vekkerklokka stilles en time fram og blir overdøvet av et kvitrende fuglekor på utsida av soveromsvinduet. De fjærkledde holder et høylydt spetakkel og river oss ut av nattesøvnen. De har mye å prate om der de sitter på morgenkvisten. Kanskje de krangler om smulene fra de rikes bord eller kanskje de har lest siste nytt i avisa, som ligger og venter i postkassa?

Vinterjakka er god å ha om morgen, men blir for varm i ettermiddagens oppoverbakker.  Da må glidelåsen dras ned og knappene kneppes opp. Vi må lufte. Hanskene blir også liggende i lomma. Og føttene kribler etter å bli sluppet fri: – Sett vinterstøvlene på hylla, skriker de.

Nå merker vi godt hvordan det er å leve på solsida. På skyggesida lyser ennå snøen i all sin hvithet. Slalombakken ligger som et bredt spor i den mørke åshellinga. Den er full av hardpakket snø, som fremdeles er til glede for ski- og brettentusiaster i alle aldre. Noen av beboerne i skyggenes dal ser med lengsel og kanskje litt misunnelse bort på den andre sida: der hvor solskinnsbarna tar på seg sko, raker vekk vinterens rusk og rask i hagene sine eller tar seg en velfortjent hvil med den varme husveggen som ryggstøtte.

Velkommen, kjære vår! Vi strekker armene ut og tar i mot…