Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg
En kveld satte faderen seg ned blyant, papir og avisutklipp av tilbudsvarer fra butikkene i distriktet. Resultatet av utregningen var, som han visst på forhånd, at svenskeprisen var den rimeligste, selv medregnet bensinutgiftene.
Tidlig tirsdag morgen reiste vi: faderen, moderen, Baby og jeg. Strømstad var målet – vi reiser jo ikke lenger enn nødvendig. Utenfor Oslo ble det litt køkjøring, vi dumpet midt opp folk-som-skulle-på-jobben-trafikken. Men etter Oslo var det lite trafikk, og turen videre gikk greit. Vi kortet tida med kaffedrikking og brødspising – en liten høneblund rakk noen av oss også vi før nådde Svinesund. Faderen var redd han hadde for lite svenskepenger med seg, så han benyttet anledningen til å veksle ved grensa.
Da vi nådde Strømstad, var det begynt å regne. Blåste gjorde det også, riktig et ufyselig vær. Oppi ei smal sidegate fant vi endelig en parkeringsplass. Allerede her skjønte vi at vi ikke var de eneste nordmennene i denne svenske byen – tredjehver bil som stod parkert hadde norske skilt.
Vi pakket Baby godt inn og begav oss til den butikken moderen hadde bestilt grisen hos (å bestille på forhånd er veldig lurt). På ett av hjørnene vandret vi forbi en lang kø. Visste jo straks hva den forretningen inneholdt. I den optimistiske køen av brennevinstørste hørtes kun det norske tungemålet. Fant ut av vi verken hadde tid eller lyst til å delta i det kølivet.
Inne i supermarkedet krydde det av mennesker, nordmenn i flertall her også. Betjeningen var iallfall svensk.
Den bestilte grisen ble hentet inne på lageret, og deretter fylte vi handlevogna med forskjellige tilbudsvarer.
Det hamret fra kassaapparatene, folk puttet varer i plastposer og forsvant ut av butikken med pengepunger som var blitt betydelig lettere å bære. Oi, som disse svenske må tjene på oss kjøpeglade nordmenn (i mitt indre så jeg også kassaapparatene på Systembolaget).
Etter at vi hadde fylt bilen med varer, var faderen sulten. Vi gikk til kafeteriaen som lå på toppen av butikken. Ingen ledige bord der, men vi var så heldige å få dele ett med to pensjonistdamer, fra Norge selvsagt. De drakk kaffe med vannbakkels til, og fortalte hverandre om hva de hadde handlet. De var i grunnen det alle de andre på kafeteriaen pratet om også. De spisende og kaffedrikkende var stort sett husmødre i 50-årene, og her og der en sjåførektemann som var svært så opptatt med kniv og gaffel over biffen med stekte poteter til. Moderen og jeg stod ennå en gang i kø – denne gang en dokø – før vi rusla ut fra den røykfylte kafeterian. Nå ville vi hjem.
Baby fikk mat, og ble deretter lagt ned i bagen sin og han sovnet med en gang. Mett av både melk og alle synsinntrykkene fra sin første utenlandstur. Først langt ut på ettermiddagen var vi hjemme, trøtte og slitne.
Nå ligger grisen i fryseren og venter på jula. Den heldiggrisen!
Publisert i Drammens Tidende.