Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Møter vi Marit Bjørgen på vår vei over fjellet, mon tro?

Grytidlig må vi opp den siste lørdagen i april. Himmelen har ennå ikke ristet av seg dislaget, og toget står søvning på stasjonen. Med kjappe skritt stiger vi på med  ski, staver og sekken full av sjokolade, ulltøy, solbriller, niste og termos med gloheit kaffe. Og smøring til fjes og ski. Har vi glemt noe? Sikkert! På setet bak sitter et par kvinner med ansikter preget av alder og vær, fulle av forventning og pågangsmot. Etter hvert som toget snor seg oppover dalsiden får vi gnidd søvnen ut av øynene. Gomlende på ei brødskive med nøkkelost, stiger også vår innsatsiver en smule. Dobbel frokost i en sportskropp med beina godt plantet i et par solide, men smekre skistøvler.

Vi er på fjellets topp. Togstopp. Finse. Vi hopper spenstige ut på perrongen. Det kryr av folk som går hit og dit med mål og mening om å finne det rette sporet. Et spor som går oppover og som krever kraftige fiskebein for å få skifeste. Varme blir vi under anorakken, så det røde, vindtette klesplagget putter vi oppi sekken ved første anledning. Så går det videre oppover mot den blå himmelen med varm sol på. Rød i toppen, hivende pust og en brattbakke som aldri tar slutt. Men endelig er vi oppe, og da veier sekken to appelsiner mindre. Alle monner drar, men søster har rennets største sekk som føles å veie ett tonn. Hun har til og med ulltrøye og -stillongs, for fjellet er lunefullt.

Vi er på vei: på ski over ei vidde som øyet ikke ser noen ende på. Vi tar en pause til, og ser på snøscooterne som raser høylydt forbi. Nesten like fort kommer eliteløperne i sine tettsittende trikoter. Vi ser. Vi hviler. Vi ser igjen på slanke kropper med bittesmå sekker på ryggene. Så trasker vi videre innover. Med en følelse av å likne piggsvinet Ludvig med tjukk pels, vaggende kroppsbevegelser og en sekk som har grodd fast til ryggen. En sekk som føles som et sneglehus, den vokser og blir tyngre for hver kilometer. Men søster er et tappert skifantom, biter tenna sammen og drømmer om å se målsnora over neste bakketopp.

Skisporet går inn i evigheten og ender ingen steder: Det går saktere og saktere. Føret er sugende, og sekken kjennes full av gråstein. Så gir hun opp. Vinker på en snøscooter, og en utslitt kropp får skyss ned fjellsida. Så står jeg «alene» igjen, men blir snart oppslukt av ormen Lange skapt av 14.500 mennesker. Jeg har dårlig tid. Bare halvveis, 1,8 mil igjen og to timer til toget går fra Ustaoset stasjon. Klokka tikker fort og forteller at jeg ikke har noen tid å miste. Så jeg halser framover i sporet.

Jeg tar kraftige stavtak og enda kraftigere beintak. Føler meg nesten som en eliteløper, der jeg farer forbi den ene etter den andre. Jeg har dårlig tid for jeg skal rekke toget. Spor må skiftes, det er jo folk foran meg hele tida. Menneskehavet blir tettere og tettere. Den andre saftstasjonen. Jeg svelger unna styrkedråpene, og jager videre innover vidda. Så over i ett nytt spor. Unna vei, her kommer jeg. Huff, så fort tida går. Klokka er 15.45. Langt der framme ses en mørk menneskestripe i alt det hvite. Jeg må rekke toget. Sekken min ble med på scooteren, og i den ligger også lommeboka. Noe så dumt. Penger burde jeg iallfall hatt i lomma. Tankene jobber nesten like fort som beina. Tredje og siste drikkestasjon dukker fram, og kaldt drikke renner nedover spiserøret.

Jeg er sliten, men jeg kan ikke tenke på det nå. Jeg må videre. Jeg prøver å skøyte for å få opp farta enda litt til, men det tærer veldig på kreftene. Jeg staker meg framover. En bakke. Jeg suser nedover med bøyde knær for å minske luftmotstanden. Puster ut og prøver å få en liten hvil. Så er plutselig bakken slutt, og så er det rett fram. Kilometer etter kilometer. Klokka viser 16.30 – én time til toget går! Hvor er alle nedoverbakkene ved Ustaoset? Hva? Enda en lang strekning. Og så oppoverbakke. Dette går aldri. Skal jeg gi opp? Folk sitter, soler og koser seg på bare fjellknauser – de skal tydeligvis ikke rekke toget.

Det tetner til. Tåka kommer sivende. Klokka er 17.10 og jeg har tre kilometer igjen. Unna vei. Endelig bakker. Jeg staker vilt av sted. Jeg må rekke 17.30-toget. Jeg har ikke penger. Folk detter i utforkjøringa, og jeg klarer så vidt å svinge unna. Så endelig mål! Hvor alle menneskene klumper seg sammen. Jeg spenner av meg skia, og så løper jeg med ski, staver og henda fulle av klister mot stasjonen. Toget står der. Konduktøren blåser, og jeg får kastet meg inn i den siste vogna. Utslitt. Så går jeg forover i togsettet for å lete etter søstera mi.

Men: På perrongen står søster igjen – med to sekker – og speider etter meg!

Eller blir vi forbigått av Petter Northug?

Publisert i Klassekampen.