Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Utenfor venter sol og sommer.

Forsiktig pirker de borti ansiktet som ligger ubeskyttet på puta. Solstrålene leker og stryker kinn og munn, og drar lett i øreflippene. Varmen og lyset smyger seg kjælent gjennom de tynne bomullsgardinene og vekker ømt den sovende. Øyelokkene vibrerer. Vinden løfter forsiktig på gardinene, som i den virvlende dansen gir fra seg et svakt smell. En kort applaus. Teppet går opp for en ny dag, og avdekker en scene badet i strålende sol. En ubrukt dag. En dag full av muligheter. Det er søndag og dagen er min. Den er vår. Et kyss vekker den andre. Og som takk får man et smil tilbake.

Tomaten pyntes med kruspersille, og setter en spiss på måltidet.

Frokosten spises uten klokke på armen. Kaviar og bløtkokt egg er et like trofast par som salt og pepper på frokostbordet. Teen er varm og smøret mykt. Tomaten er saftig og søt, og pyntes med en stor kruspersillekvast. Den dorske morgenkroppen våkner sakte til liv, og livsgnisten får blodet til å boble og bruse. Sola banker utålmodig på vindusruta: Det nytter ikke å sitte inne på en slik solskinnssøndag. Det er sommer. Det er juni. Det er snart midtsommer. Skynd dere. Sommeren er så kort. Nyt den. Nyt den langsomt. yt den så lenge dere kan, roper sola og vinker oss ut til seg.

Ut i sola. På med hjelmen, store og små syklister

Sommer. Solskinn. Søndag. Sykling. Vi rir bortover den grå asfalten på hver vår tohjuling. Det er lett å trå i medvind. Vi passerer hus og trær som ikke rikker seg av flekken. Hester som løper omkapp med oss. Et gjerde seter en stopper for løpskonkurransen – og deres frihet. På elva svømmer vakre og snøhvite svaner. De strekker hals og flakser med vingene. Deres tydelige kroppsspråk viser: Se på oss! Er vi ikke vakre?!

Svanen, en stolt og vakker fugl.

Bilene farer forbi – de har alltid så dårlig tid. På jordene vokser kål- og jordbærplanter. Potetgresset og kornaksene strekker seg og vil vokse seg enda større. Det er ennå tidlig på sommeren. Heldigvis. Beina våre trår av seg selv. Vi slipper å tenke på dem. Føttene klarer seg så fint alene der nede på pedalene. Vi bruker heller sansene i toppetasjen, ørene, øynene og nesa. Vi suger inntrykkene inn i dype drag og kikker oss nysgjerrige rundt. Vi har nettopp sluppet ut av vinterfengselet. Vi har ligget i det mørke hiet i flere måneder nå. Vi strekker oss ut i hele vår lengde. Armer og bein er nakne, og sola stryker et forsiktig malingstrøk over den bleke huden. Vi kjenner at sola varmer tvers gjennom marg og bein, og vinden puster oss midt i nakken. Deilig.

Sykling i sommervarmen gjør godt for kropp og sinn.

En rast må vi ha. Eller to. Syklene står parkert hjemme hos tante og onkel, som stråler om kapp med sola der oppe. Vi sitter ute, lunt i en krok av huset, og blir traktert med nytrukket kaffe og bursdagskake. Praten går lett om løst og fast, men soluret viser snart at vi må videre. Syklene suser over ei bru med vei og vann under, og vi kommer til en ny rasteplass. Denne gangen sitter vi ute på verandaen og får lesket strupene. Rød, saftig vannmelon glir lett ned. Vi takker for oss og vender nesa hjemover. I motvind. Vi legger oss framover og trår med kraftige beintak. Kalorier og kilo legger vi igjen i veigrøfta og kommer fram som solbrente, knusktørre og skinnmagre sylfider. Godt at vi litt senere kan fortære noen kraftige kjøttstykker av svin. Utegrillen gløder, og vi spiser med god appetitt mens vi ser på sola som leker gjemsel: Titt-titt, her er jeg. Kan dere se meg? Så forsvinner den langsomt bak åskanten, blir borte og setter kveldshimmelen i brann.

Publisert i Klassekampen.