Praha, pils, politi og pølser

Tekst: Birgitte Simensen Berg

Det er kjølig i Praha midt i november. Vinden sniker seg rundt hushjørnene og går til angrep med kald og beregnende kampvilje. Til og med trafikklysene hakker tenner. En hakkelyd som blir mer og mer intens etterhvert som den røde mannen truer med å komme fram. For den grønne, beskjedne mannen tør så vidt å titte fram – han forsvinner så fort igjen at vi knapt klarer å få kroppen i sikkerhet på motsatt fortauskant.

Tørst blir man av å spasere gate opp og gate ned, inn i trange smug og over steinlagte, åpne plasser. Bak store og lukkede dører gjemmer det seg små og spartanske ølstuer med stødige trekrakker og solide trebord. Sigarettrøyken ligger som et grått skyteppe i rommet, men klarer ikke å dempe det høye stemmevolumet. Det skravles, les og skåles, samtidig som armene heves og senkes med ei hånd, som holder seg godt fast i en dugget ølseidel. På veggen i Den gyldne tiger henger det et bilde av Bill Clinton: han er fotografert i det han hilser på en av tjekkias mest kjente forfattere. Forfatteren forlangte nemlig at presidenten skulle komme til hans stamkneipe hvis han absolutt ville hilse på ham – få et håndtrykk og en liten prat – og slik ble det. I Tjekkia lar selv USAs president seg kommandere av en gammel, rynket og gråhåret mann med fantasi og skrivekløe. Nede i annen ølstuekjeller står karpefisk på menyen. Fisken svømmer rundt i et gult smørhav, og på smaken kan det kjennes ut som den tidligere har svømt rundt i grunt og grumsete vann. Poteter og noen få tomatbåter, som er trukket i land på et lite grønt salatblad, er naturlig karpefølge. Og til maten drikkes det pils: Pilsner Urguell 4,4 prosent vol. Pilsen. Pils. Pilsner. Pilsener. Pivo Svetlý Leziak. Den er gylden av farge og har lett skum på toppen, som lager en kledelig bart for hver slurk man tar.

Store høytalere er festet til veggfasaden ut mot gågata. Musikken lokker folk innomhus. Jazzorkester på podiet og småbord i salen. Keyboard, to gitarer og én på trommer. Øl i høye glass med pappbrikker runder. Og bittesmå peanøtter i lave glassboller. Folk tramper takten både med føttene og med hendene. Det er lavt under taket og musikken har selv en døvhørt glede av. Kontrasten er stor til det vakre operahuset, hvor det er høyt under taket og med en sal kledd i kongeblått og gull. Her stod selv Wolfgang Amadeus Mozart for over 200 år siden og dirigerte sine verker, og foran øynene og ørene våres spilles hans verk Figaros bryllup med sang og tonefølge av et symfoniorkester. Dirigenten står så nær at jeg har lyst til å knabbe staven hans for å ha den som et spesielt souvenir, men jeg klarer å styre meg…

Skulder ved skulder ligger butikker fulle av krystall og marionettdukker, hvis liv henger i en tynn tråd. Og turistene svinser inn og ut av de åpne dørene – pengene har ingen lang levetid i enkelte lommebøker, men rikmannstrøsten er at minibankene er åpne døgnet rundt. Guidene advarer mot alle lommetyvene, som naturligvis er der pengene er. De svermer som bier omkring i de samle smugene og er langfingret og kjappe på foten. Politiet kjører rundt i sine velkjente biler, fram og tilbake til politistasjonen. Den har en sentral beliggenhet ved Václav-plassen, som var midtpunkt for de dramatiske begivenhetene i 1968.

På den andre siden av elva Vltava ligger den mektige kongeborgen Hradcany med sine vakre hageanlegg og steintrapper som fører både hit og dit. Vi rusler nedover «Lillesiden» mot lille Venezia, som har kanaler med vannhjul og svømmende andeektepar. Her fins en bitteliten italiensk restaurant med abbamusikk og velsmakende hvitløksuppe med potetbiter oppi. Og varm eplekake med krem til dessert. Med varm suppe og kake i magen rusler vi over den 500 meter lange Karlsbrua fra 1300-tallet, som klarer å bære 20.000 turister i timen på en god dag. Musikanter og pantomimeteater underholder på veien over til gamlebyen, mens souvenirselgerne småhopper og slår floker for å holde varmen i den kalde vinden – det er ikke det helt store salgsværet for deres salgsartikler. Derimot har pølseselgerne svært god fortjeneste. Tjukke og tynne, korte og lange pølser selger som varmt hvetebrød, og folk flokker seg rundt de små og velduftende buene på hjul. De sultne griper begjærlig rundt den varme lompa og setter tennene i pølsa, samtidig som de viser den sure vinden en kald skulder.

Publisert i Klassekampen.

Legg igjen en kommentar