Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Sankta Lucia kommer før de hellige tre konger.

Småhutrende kommer jeg ned på kjøkkenet, tenner lyser og ønsker en ny dag velkommen. På veggen henger årskalenderen: jeg river av gårsdagen med en kjapp håndbevegelse og leser: 13. desember – luciadagen. Hvem var så denne Lucia? Hun var ei ung kvinne som etter legenden led martyrdøden i Syrakus i år 304. Så ble hun helgen og fikk føyd til sankt foran navnet sitt: Sankt Lucia. Lucianatta blir i norsk folketro regnet som årets lengste natt: det kom av at på slutten av middelalderen var 13. desember vintersolvervdagen. Det var den gang da. Nå viser kalenderen 1998 og jeg befinner meg fremdeles på kjøkkenet. Jeg setter meg ned og tygger frokosten langsomt av gammel vane og lar tankene strømme på.

Det var en gang jeg var yngre enn det jeg er nå og arbeidet i en barnehage. Dagen før lysfesten tok de små englebarna på seg bakeforkle og boltret seg ivrig med deig og rosiner. De bleke kakene i ymse fasonger ble stekt gyldenbrune og lagt pent ned i kurver med røde sløyfer rundt håndtaket. I et skap lå hvite skjorter og lakener, og lange strimler med glitter. Alt var klappet og klart til morgendagen.

Det er tidlig morgen i barnehagen. Kulde og mørke presser seg  mot vindusrutene, men inne er det lyst og varmt. Ungene kler ivrig på seg. De blir alle sammen forvandlet til hvite skikkelser: hvite engler uten vinger. Glitter blir knyttet rundt hodet. I hånden får alle sammen et stearinlys og noen bærer kakekurvene over armen. Så marsjerer de i flokk og følge over til avdelingen for de minste barna. De banker på og taklys blir slått av innenfor. Stearinlysene blir tent, og små struper hoster og harker litt før de stemmer i luciasangen. Med tente lys og høy sang skaper de små luciaene en vakker førjulstemning i hele barnehagen. Da sangen slutter, klapper små barnehender og strekker seg ivrig etter lussekattene som blir delt ut. Så rusler de hvitkledde tilbake til egen avdeling og åpner nok ei luke i adventskalenderen. Ekstra julete ble det hvis det snødde denne mørke desembermorgen. Små og store snøfiller som dalte ned over barnetoget med luciabarn, som lagde en fin gangsti i det hvite snølandskapet.

Snøen daler også ned utenfor vinduet på barneskolen. Vi sitter pent og pyntelig bak pultene og kaster fra tid til annen et blikk ut i morgenmørket. Snø som daler er så stemningsfullt. Snø er så stille. Snø og desember hører sammen. Vi lengter så-å-å til julaften, og dagene går så sakte. Et år langt tilbake i tida var det min klasse som skulle skape førjulstemning på skolen. Det er vår tur til å stå for luciaopptoget. Jeg har fått låne nylonskjorta til pappa, og fra esken med julepynt har jeg funnet glitrer. Vi stiller oss opp to og to, og fyrstikkesken blir sendt bakover i rekka. Stearinlysene blafrer og læreren slår av det sterke taklyset. Klasse etter klasse får besøk, og selv de verste bråkmakerne på bakerste benk tier stille mens vi synger. Det hvite lyset blir kortere og kortere, og stearin renner nedover og drypper på hånden min. Det gjør skikkelig vondt og jeg biter tenna sammen. Jeg kjenner at tårene spretter i øynene mine enda jeg ikke vil, og gutten ved siden av dulter forsiktig borti meg og hvisker: «Blir du så rørt nå da at du begynner å grine?» Jeg nikker, synger videre og tørker bort tårene med den ledige hånden.

Svart senker natten seg
i stall og stuer.
Solen har  gått sin vei,
skyggene truer.
Inn i vårt mørke hus
stiger med tente lys
Sankta Lucia, Sankta Lucia.

Publisert i Klassekampen.