Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg
Pyntet seg til julebord.
Nå har tida brakt oss dit igjen. Vi er midt i det. Midt i julebordstida. Oppslag blir hengt opp og vi kan lese om når og hvor etegildet skal finne sted, om pris og tilbud. Vi melder oss på og kikker i klesskapet om det er noen lekre og utfordrende plagg som henger og dingler på kleshengeren. Og selvsagt er det et stort utvalg! Det er bare å velge og vrake: kort eller langt, vidt eller trangt, rødt eller svart, bomull eller silke. Ja, dette kommer til å bli valgets kval. Plagg på plagg har vel ennå ikke gått av moten?
Og nå er endelig kvelden kommet og vi tripper forventningsfulle til bestemmelsesstedet. Med en velkomstdrink i hånda står folk pent og pyntelige bortetter. Rak i ryggen og stø på foten. Et forlegent smil om munnen: det er liksom litt rart å være stivpyntet og se sine kolleger i dress og kjole. Og det ligger en eim av etterbarberingsvann og parfyme, som dirrer i lufta. Noen er også sminket til det ugjenkjennelige. De blir litt fremmede på en måte, og det føles som det er nye bekjentskaper som skal innledes.
Så ringer matklokka, og folk finner plassene sine. Enten kan man selv velge hvem man vil ha til bords, eller så er det mange utrolige opplegg man må utsettes for i valget av kveldens bordkavaler. I år som i fjor og året før det ble det herr Gørr og fru Treg som jeg fikk, naturligvis, hvisker en i øret mitt og lunter bort til plassen sin (det ser ut som om han er på vei til den elektriske stol). Der skal han sitte i flere timer i ufrivillig fangenskap. Men slik er det, mat må man jo ha. Og drikke til. Det spises, det synges og det skåles.
Det summer rundt bordet av stemmer i forskjellige toneleier. Alkoholen har spilt opp sin inntogsmarsj, og ikke alle klarer å holde takten. Noen må ta et par ekstra skritt, mens andre minsker litt på skrittavstanden. En-to-tre, en-to-tre, hei, skål, ingen flere med? Det er taler om hvordan dette snart historiske pret har artet seg på godt og vondt for firmaet, taler noen lytter oppmerksomt til – i alle fall en liten stund – mens andre kikker ned i tallerkenen eller glasset og lar tankene fly hvorhen de vil, hvis hjernen inneholder flyvedyktige tanker i det hele tatt. Taleren får sin mer eller mindre velfortjente applaus, og noen rett over bordet har et utømmelig lager av vitser. Spesielt grove vitser. Det flires og folk kroer seg av latter, og flørter åpenlyst med nattens dronning. Joda, stemningen er høy. Den stiger i samme takt som flaskenes innhold synker. En danser slipsløs på bordet, mens en annen har gjemt seg under bordet og sover søtt i fosterstilling.
Endelig kan man forlate matbordet som har gjennomgått en geriljakrig, og veien går rett til toalettet, hvor det naturligvis er lang kø utenfor døra hvor det står Damer. Herlig er det å kunne lukke seg inne i en bås, mens man hører på underholdende kommentarer utenfor. Alt kommenteres: mat, sanger. taler, Evas pipestælks irrgrønne kjole og Jespers syngende slips.
Så slipper man neste kvinne fram og lar seg villig føre og forføre ute på dansegulvet. Noen koser seg, mens andre stolper seg pliktskyldig rundt og rundt, ute av takt og svett i hendene – og puster lettet ut når det blir en liten musikkpause. Det drar seg til langt på natt: øyelokkene hos noen og enhver begynner å bli tunge, kroppen er trett og støl, det murrer i hodet av røyk og drikke. Man fantaserer om kjølig sengetøy i sin egen gode seng….
Nachspiel hos Løchsen! Det er jo julebord bare en gang i året, jo! Ikke vær bleik. Kom nå!
Publisert i Klassekampen.