Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Fotavtrykk som forsvinner i havet.

… på den greske øya. Som saltstøtter ligger, sitter og står de bortetter i den varme, hvite sanda. Eller de boltrer seg som yre seler i det krystallklare, grønne vannet. Kaster ball eller skjener brett, eller slår små gummiballer fra trebrett til trebrett. De storkoser seg, og glemt var snøen som falt i år, ifjor og i årene før der igjen.

Kan busser sprekke opp i skjøten? Spørsmålet kommer helt av seg selv, der vi står i en fullstappa buss. Kroppene svaier og nærkontakten er til tider ikke bare pirrende. Det ligger diverse kroppslukter og vibrerer i den hete lufta. Svette, parfyme og matdunster trenger seg inn i åpne nesebor, som det er uråd å lukke. Armer og bein er tvunget i en beklemt stilling i bussboksen, hvor menneskene er sardiner og svette er laken. Et nærliggende ønske er at taklokket rives av slik at en svalende vind kan komme til. Når sightseeingbusser i den ofte går og kalde London kan kjøre takløse, så hvorfor ikke importere slike halvbusser til de varme greske øyene?

Men uansett hva jeg tenker, hva jeg mener og hva jeg ønsker, dette busstaket lar seg ikke rokke. Ekstra fort går det også på den smale, humpete og svingete veien, og menneskekroppene rister og svinger med helt av seg selv. Ristingen skaper plass til enda flere passasjerer. Lungene hiver etter pusten og bryst og rumpe blir flattrykket. Bussen bremser, og hvor skal en stakkar holde seg fast? I den siamesiske tvillingens skjorte eller i hennes lange hår? Ikke noe gunstig håndtak noen av delene.

Endelig framme. Døra åpner seg, og vi kaver oss bakover i det bølgende, våte menneskehavet. Sandalene får fotfeste på den slitte asfalten. Puster lettet ut, pust og pes, varmen dirrer og vi søker som pingviner instinktivt ned mot stranda og vannet. Dekker kroppen med et par tøylapper og kaster oss, med et høyt stønn, ut i det våte og salte. Ah, noe så godt! Glemt er varmen og den hardstappa bussen med de klamme kroppene, som bulte ut både her og der. Legger på svøm ut mot havgapet – ut mot evigheten, hvor hav og himmel omfavner hverandre og blir et blått kjærestepar. Nesa vender mot stranda igjen, hvor menneskene beveger seg som sandlopper, opp og ned, fram og tilbake. Opp av vannet og vasser langs stranda med vann som smyger seg ømt rundt anklene.

Hva skjuler seg bak neste odde? Nysgjerrigheten tar overhånd, og beina rusler bortover mot pynten. Obs! Pupper, rumper og tisser i alle størrelser! Mennene hopper lystig rundt som våryre hingster, mens kvinnene ligger på maven og prøver strutseaktig å gjemme hodet ned i ei bok eller i et ukeblad. Enten får jeg kaste fillene, eller så får jeg trekke meg tilbake før jeg blir tatt som kikker. Jeg vender ryggen til all nakenheten, tar et svalestup og svømmer tilbake til kroppene med litt klær på. I det jeg ligger og dupper i vannflaten ser jeg én av nudistene komme fram på odden i drakta til Adam. Så forsvinner han, for ganske snart å komme tilbake. Kanskje han frivillig har påtatt seg rollen som levende reklameplakat for nudiststranda? Eller kanskje det er mer spennende for ham å se mennesker med badetøy?

Vannet slår inn mot øya fra alle kanter. De aldri hvilende bølgene legger igjen skum på toppene og lar solstrålene glitre som diameter i den blågrønne overflaten. Tankene bølger fram og tilbake, og kretser om døden og evigheten, og om livet og øyeblikket.

– Tru om det er storfesk i havet her, spør nordlendingen?

Han myser og bruker hånda som solskjerm. Bak ham står trønderen og ler, før han løper hylende ut i alt det våre og roper tilbake at nå må han iallfall se en stor fisk.

– Nu bli’ det to, hoier nordlendingen og legger på svøm etter kameraten sørfra, samtidig som en svak bris blåser tankene langt vekk fra det hvite, kalde snøhavet nordpå.

Publisert i Klassekampen.