Den gule tid

Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

syklister ungdom Bragernes strandDet er vår – det er sykkeltid – livet er herlig!

Vi vandrer fra den fiolett/rødejuletid og rett i armene på påskens  fra seg gulfarge. Så kan vi rusle videre ut i vårens blomsterflor – i skog og mark og bak hagens hekk og gjerder. Først med tonene av frostens inntogsmarsj takker det blomstrende fargespillet for seg og lar bladene tre inn på scenen i sine gule, røde og oransje drakter.

De fleste tobeinte gleder seg til henge fra seg den tjukke vinterjakka innerst i skapet. Skjerf og votter innlosjeres i øverste kommodeskuff, og stillongsen er også gravd langt ned i kleskurven. Hvil i fred, kjære trofaste, varme venn – iallfall til kuldegradene igjen hogger til og biter seg fast i ørene. Ull blir erstattet med bomull, og klærne henges ut til tørk i sol og vind. Tohjulingen har fått et grått støvlag over den blanke lakken. Bøtta fylles og filla gnikker og gnur, slik at sykkelen igjen skinner om kapp med eierens fornøyde fjes. Den blanke farkosten og dets eier seiler bortover fortauet. Sykkelen fryder seg over å komme ut blant folk, eikene synger og hjulene triller rundt så lett som bare det. Årets første sykkeltur sitter i kroppen en god stund etterpå: støle muskler i legger og lår, og man får føle hvor rumpa sitter på kroppen. Slike små kroppslige plager blir erstattet med velvære etter hvert som turene blir flere og flere utover i den lyse årstid.

Husene spytter ut både mennesker, aske og støv. Det er fest i små og store stuer: støvklutene danser, støvsugeren spiser seg mett og skurekluten drikker seg utørst. Dørene låses opp og vinduene gaper. Lyset og varmen trekker til seg menneskene. De vandrer rundt i gater og langs stier, lar sola få sløve ned kropp og sinn eller napper opp ugress i blomsterbed. De hilser, henter romslige kaffekrus og benker seg rundt hagebordet. Sommerfugler flagrer rundt på sin rastløse ferd og ungene teller marihønenes sorte prikker. De alltid sultne fugleungene hopper rundt på jakt etter vomfyll og viser sin flyvedyktighet for alle som vil se. De kvitrer av glede og svever lekent over det bølgende gresshavet. Gressets spillemenn er et beskjedent orkester, som øver jevnt og trutt på sine strykerinstrumenter.

Det kribler. Ungene spretter rundt i de opptegnede paradisene. Ett trinn hit og ett trinn dit. Og døden som lurer i høyre hjørne. Fri oss fra den. For vår = liv. Kniven risser opp en sirkel i den mørke, fuktige jorda. Land skal kappes. Kniven risser ruter. Små steiner og pinner er naturlige spillebrikker. En pinne spisses og slås i jorda. Svette og skitne hender finner fram småmynter og det gjelder å kaste nærmest. Kanskje overskuddet kan brukes til å kjøpe småsjokolader i kiosken på hjørnet? Klinkekulene er vakre å se på og ligger godt i hånda. Dyp konsentrasjon og så et pling! En ny kule i samlingen. Rockering og hoppetau. Balltre og tennisball. Kjappe føtter og høye gledesrop. De litt kjølige og lyse kveldene er fulle av aktivitet – og på vårens ønskeliste står det med store blokkbokstaver: «evig moro» + at foreldrene glemmer å rope inn til kveldsmat og leggetid.

Publisert i Klassekampen.

 

 

Legg igjen en kommentar