Tekst: Birgitte Simensen Berg

Noen hadde sommerfugler i magen, andre hadde andre ting i magen, da de troppet opp på bensinstasjonen ved rundkjøringa. Så spennende å se igjen folk som du ikke har sett på et kvart århundre, for sist du så de fleste var de alle spreke 9-klassinger med framtidsblikk.

Vil jeg kjenne igjen noen? Vil noen i klassen min komme? Vil jeg huske hvem jeg sjøl var? Stivpyntet kom vi inn i lokalet, og litt stive i blikket søkte vi etter noen kjente ansiktstrekk. En klem, et håndtrykk og et coctailglass i høyre hånd. Vi nippet forsiktig til innholdet og skottet diskre rundt oss. Praten gikk, de fleste hadde noe å snakke om: Gamle- og nye dager. Hvem er du blitt etter alle disse årene?

Trukket bordplassering, ukjente menn på begge sider. Taler, vitser og «gamle-frøkna», som holdt seg like ung og sprek. Hun så likedan ut nå som den gang. Det var jo vi som hadde forandre oss, blitt voksne. Elevene hennes hadde store og voksne barn selv nå. Skoleminner ble trukket fram, noen gode og noen ikke fullt så gode, som vi nå kulle le av.

Så ble langbordet til småbord, og to musikanter kom inn og fylte rommet med toner og sang. Det rykket litt i skrotten, menn kastet jakka, knøyt slipset rundt hodet og kastet seg i vrikk og armsleng på dansegulvet. Piker i lave og høye sko fikk prøvd kondisjonen, og fikk ganske snart en kledelig, frisk farge i ansiktet. På mennene rant kaloriene av som blanke dråper i panna og ved neserota. Rusten ble skrapt av litt gammel kjærlighet, og under blinket det i noe blankt. Komplimentene haglet, og man tok i mot med takk. I vår alder er jo den slags kanskje et frynsegode?

Kvelden ble lys og varm og gled umerkelig over i mørk natt. Noen snek seg utbemerket ut, med et forsiktig takk-for-meg-nikk og med et håp om et gjensyn om noen år. Et 30-års jubileum! Andre lot musikken rive dem videre inn i framtida. Vi følte at vi kjente hverandre igjen. Nå ser jeg hvem du er? Du er jo nesten den samme som den gang. Skallet ditt er kanskje litt mer rynket, skallen kanskje litt mer bar, litt litt mer kropp, men ellers, sånn inni – akkurat lik. Er det ikke rart?

spør ei av jubilantene.

Publisert i Fremtiden og Drammens Tidende.