Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Det er mange som koser seg på og i vannet.

Vi kommer fram til skogstjernet. Det er tidlig om morgen, lufta er klar og vannet har en fin krusning på overflaten. Vi løfter av kanoen fra biltaket og bærer den ned til stranda. Og sjøsetter den. Vi setter oss oppi med nistekurven full av god mat og drikke, og legger fra land. Langs kanten av vannet padler vi under trær som strekker seg langt utover og ned mot vannet, som om de ønsker å drikke av den med greinene. Et andepar med unger svømmer i treets skygge, og vi glir sakte forbi. Så legger vi inn padleårene og lener oss tilbake, lukker øynene, vender ansiktet mot sola og nyter. Vi nyter sommeren i fulle drag. Vi nyter stillheten. Og vi nyter det å være til.

I bilens baksete river lillesøster storebror i håret. Så hardt at tårene spretter ut av øynene hans. Han hyler og prøver å ta hevn ved å grafse borti søsteras hår, men hun rykker bakover og roper på hjelp. Mor i forsetet kaster seg rundt og ber storebror holde opp, han som er stor gutt. Og den minste sitter med et triumferende smil rundt en trut, som viser at her er det nylig spist sjokoladeis. Broren synes verden – med mor i spissen – er blodig urettferdig, setter opp en fornærmet trutmunn og stirrer ned i donaldbladet.

– Ikke les i bilen, du blir bare sjuk, sier far, og tar fra ham den gleden også.

– Det er så trangt her, klager lillesøster, og dytter tomme juicekartonger, blader og ispapir vekk fra sin del av setet og bort til broren, som kjapt dytter alt rasket ned på gulvet.

– Jeg må på do, sier broren, og det haster noe aldeles forferdelig.

Stopp med en gang. Og lillesøster begynner å få mageknip etter den kjempepølsa hun spiste i sted. Det skrikes og mases, og mors og fars fjes blir stramme og røde, der de sitter i forsetet.

Det er blitt lunsjtid, og på ei lita øy går vi i land. Vi legger ut et pledd og har grønn piknik med blått vann omkring. Flasker blir lagt til avkjøling i vannkanten, og kylling, loff og meierismør blir funnet fram. Et lite fuglepar sitter i toppen av treet og følger med, kanskje det faller noen smuler til marka? Appetitten er på topp, og etter den sugende sultfølelsen følger en dorsk metthetsfølelse. En blund blir det også tid til, og vi sovner inn med lyden av vannet som slår mot svaberget.

Lillesøster vil på bondegårdsferie, far vil til fjells for å gjøre seg fet, storebror vil til et badeland og mor vil til Sørlandet med svaberg og bølgeskvulp. Alle peker i hver sin retning og går rundt hverandre. Noen blir sinte og noen blir sure, og til slutt havner hele gjengen i dyrehagen. Ved inngangen får vi utlevert et oversiktskart, og så halser vi av sted i parken fra apeburet og ned til villsvinområdet. Dyr i inngjerdinger og dyr i bur. Slanger som veser og isbjørn som sover. Unger som blir slitne og må bæres. Først på ryggen og siden i armene. En kengurumor skulle en ha vært, da det må være praktisk med en bærepung på maven. Sola steker og kroppene krever inntak av flytende og fast føde. Kø både ved iskremkiosken og i pølsebua.

Ferietid er ei herlig tid. Vi kryper opp i kanoen og padler hjemover. Sola ligger lavt over åskammen og farger ettermiddagsskyene rosa. Vi er mette, av mat, av frisk luft og av den behagelige stemninga, der vi glir sakte framover i vannet. Livet har ingen hast. Og ikke den lyse sommeren heller.

I baksetet sover ungene. Et smil leker i den ene munnviken. Mor tar fram en pose kamferdrops og byr far. Han takker, suger og nynner ei vise. Den visa han sang en gang for lenge-lenge siden, før ungene kom til. Hun smiler. Hun husker. Akkurat den sommeren. Med ham.

Publisert i Klassekampen.