Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Hayri Kilinc kom som 17-åring fra landsbygda i Tyrkia til Drammen by i 1975, og med sine 58 år har han levd brorparten av sitt liv i Norge.

Fremmedarbeideren Hayris liv er én av cirka 100 livshistorier, storparten tyrkiske, som Norsk Folkemuseum har samlet. Historiker Knut Kjeldstadli, som påpeker at første generasjon innvandrere var siste generasjon arbeidere i norsk tungindustri, fortsatte arbeidet i et samarbeidsprosjekt mellom Folkemuseet, Universitetet i Oslo, NOVA og Internasjonalt Kultursenter og Museum (IKM).

Publisert i Byavisa Drammen.

Strømløst steinhus
Sammen med foreldrene, fire søsken, tre kuer, 50 geiter, 50 sauer, et esel og høner tilbrakte Hayri barndommen på landsbygda Samlar ved Konya. Familien eide litt jord, hvor de dyrket
korn. De bodde i et todelt steinhus – uten strøm – som de delte med bestemora og resten av familien. Bekken var vaskevannsfatet, og i det store friminuttet måtte Hayri hjem for å hjelpe til med å spa vekk kumøkk.

Å gå på skole var det beste Hayri visste. Respekten for skolelæreren var stor, da ingen av ungene våget å gå ut å leke før leksene var gjort. 12 år gammel reiste han til storbyen Izmir for å ta videregående, og om kvelden jobbet han som snekkerlærling.

En godt betalt agent sørget for at faren til Hayri Kilinc kom til Norge i 1972. Faren kom hjem på ferie med stereoanlegg og bilder av barn i 17. maitoget. Tre år senere reiste også Hayri, og erfarte fort at han måtte slite for pengene.

Da 17-åringen kom til Drammen var det tre tyrkiske og tre pakistanske ungdommer på hans alder, og de ble litt kjent med hverandre. Hayri begynte som grunnarbeider i byggefirmaet Høyer Ellefsen. Far og sønn delte ett rom i et bokollektiv. De jobbet på fabrikk, mistet jobben, men fikk nytt arbeid på Star Maling og Lakk i Lier.

Etter hvert kom to av brødrene, mora og søstera også til Norge.

Én av Drammens første fremmedarbeidere, Hayri Kilinc (58), vender et optimistisk blikk mot framtida.

Fra mobbeoffer til fagforeningsleder
– Det var spennende å komme til Norge, men jeg fikk føle på det å ha en annen kulturell bakgrunn: Jeg ble kalt for degos og svarting, og fikk meg også en på nesa på bybrua. Da jeg flyttet inn i egen leilighet i 1985, opplevde jeg at borettslaget hadde satt alle møblene mine på gangen, da kom jeg hjem fra jobben. Det ble rettssak, noe som resulterte i at jeg fikk tilbud om leilighet på Fjell. Jeg har måttet klare meg sjøl siden jeg var 12 år, så jeg bestemte meg tidlig for å kjempe meg gjennom alle utfordringene. Og jeg fant ut at jeg måtte kunne norsk for å bli akseptert, sier Hayri, som lærte seg språket ved å pugge tre til fem norske ord hver dag.

– Ingenting er viktigere enn utdannelse, mener Hayri, som selv har han brukt all sin fritid på å integrere seg selv og andre i det norske samfunnet. Hayri har levd et aktivt liv med fotball, håndball, samt fagforeningsarbeid – han har vært klubbleder i 28 år! Dessuten har han vært medlem av utledningsnemnda og flere innvandringsråd. På det meste hadde han 12 forskjellige verv.

– Som fagforeningsleder er det viktig også å tenke på bedriftens beste – å se en sak fra begge sider. Jeg har vært gjennom både nedbemanning og oppsigelser, og i dag er det cirka 11-12 tyrkere av 70 ansatte hos Carboline, tidligere Star Maling og Lakk, forteller Hayri og legger til:

– Jeg har bak meg et kort ekteskap med en tyrkisk kvinne. Da det tok slutt, var det lite hyggelig en periode. Så kjøpte jeg en blå Morris og den første turen gikk til Porsgrunn sammen med Mona Olsen fra Lier. Mora til Mona likte ikke at vi var sammen, men det gikk over. Nå har vi vært samboere i en årrekke og har to barn på 34- og 26 år, som har både norske og tyrkiske fornavn.  Da jeg skaffet jobb til faren min, ble samboerskapet også akseptert i min familie, sier Hayri, som føler at ungene er norske.

– Jeg føler meg også norsk. Nå er jeg en innvandrer når jeg er i Tyrkia. Hvis Tyrkia og Norge spiller landskamp i fotball, spiller det ingen rolle hvem som vinner, sier Hayri.

– Det er mye som er bra i Norge. Arbeidstid, fritid, ja, det meste er satt i et ordnet system. Folk kommer til riktig klokkeslett og holder avtaler – de respekter tida di. Men mange nordmenn tar det som en selvfølge at vi har det trygt og godt, og mange klager og sutrer unødvendig. Ja, nordmenn er litt egoistiske noen ganger, synes Hayri, og legger til noen synspunkter om sitt opprinnelsesland:

– I Tyrkia forlanger dem penger for nesten alt, og det er mye korrupsjon – der er det ikke noen kvittering å få – og det er stor forskjell på rik og fattig. Jeg har liten kontakt med min tyrkiske familie, men er der noen ganger på ferie. Tyrkia er et vakkert land, selv om det er støvete og uryddig der, så jeg har vondt av at de nå ødelegger landet.

Språket er nøkkelen
Da Hayri Kilinc begynte som grunnarbeider gikk det meste på fingerspråk. I tillegg til å lære seg språket på egenhånd, gikk Hayri på kveldsskole.

– Den viktigste språktreningen var å praktisere norsk på arbeidsplassen, mener Hayri, som gjerne deler sin erfaring.

– Vær litt tålmodig når du skal lære deg norsk. Lær det sakte, gjerne tre til fem ord daglig, og så kan du sette sammen ord til setninger. Min norske samboer retter på språket mitt, noe som er kjempeviktig. Kom deg i arbeid og gjør praktiske ting, da lærer du språket lettere, mener Hayri, som understreker at språket er nøkkelen til å komme inn på arbeidsmarkedet og få et sosialt nettverk.

– Selv om jeg trives i jobben og med kolleger, kunne jeg ønske at jeg hadde fått meg mer utdannelse. Snekker er et yrke jeg kunne ha tenkt meg, sier Hayri, som i dag jobber innen logistikk som mottakssjef.

– Da vi kom på 70-tallet var det snakk om å være her i fem-seks år og så reise hjem igjen, men vi fant ut at det var bedre å være i Norge. Mange som kom da, og som kommer i dag, er analfabeter. Faren min kunne bare si ja og nei på norsk, og kvinnene skulle være hjemme. Nå jobber gjerne kvinner av tredje generasjons innvandrere, ofte på grunn av at familien trenger to inntekter for å klare utgiftene.

Når jeg treffer tyrkiske venner, snakker vi gjerne tyrkisk. Så språket fra hjemlandet mitt har jeg ikke glemt, sier Hayri Kilinc, så norsk som noen.

Publisert i Rundt om Drammen.