Tekst: Birgitte Simensen Berg

Polonese:

1) betegnelse på en “dans med polsk opprinnelse”, som man går og marsjerer til

2) vanligvis stiller menn og damer mot hverandre i lange rekker – parvis

3) starter på et gitt signal med ikke alt for lange skritt og i takt med musikken

4) plikter til å gå sammen med sin borddame/-kavaler

5) begynner etter at man har spist og er foranledningen til en påfølgende dans, gjerne vals

Det var januar. Det var regn og det var islagte gater og fortau. Utenfor inngangsdøra til    gymnastikksalen på Børresen ungdomsskole viste en fakkel at noe spesielt skulle skje. For første gang i historien skulle det arrangeres nyttårsball for 8. og 9. klassingene – et arrangement som tidligere var forbeholdt skolens eldste elever, nemlig 10. klassingene.

Haraball ble til ball
– Da min 8. klassing fikk høre at storebroren i 10-ende skulle på ball, ja, da ble det haraball hjemme hos oss, forteller ballkomiteens formann Rolf Berg.

– Så hvorfor kan ikke de ha ball, når 10-klassingene har det? De syns sjøl de fortjente det like mye som skolens eldste elever. Rolf Berg syns det samme som sitt mellomste barn og satte igang. En ballkomite ble nedsatt: 10 kvinner og 2 menn. I forkant hadde komiteen flere møter, for det er mye som må planlegges foran et slikt stort arrangement.

Det ble nedsatt flere småkomiteer: Komité for bordplassering, bordbæring og bordpynting, ballongblåsing og opprydding, innkjøp og polonese. Musikk til selskapsdans og diskotek ble bestilt, polonese og vals ble innøvet, innbydelse ble sendt, velkomst- og bordsang ble skrevet og kopiert, samt nummerte ballkort. Endelig slo klokka 18 slag og kalenderen viste 20. januar, og rundt 120 forventningsfulle ungdommer i sin fineste stas strømmet til Børresen ungdomsskole.

Levende last stuer seg selv
Foreldrene ønsket å være mest mulig usynlig i bakgrunnen, slik at ballet kunne skride fram mer eller mindre etter elevenes egne ønsker. Men reglementet fra diskotekkveldene ble fulgt, med blant annet vakthold i garderoben. Rektor Joar Stjørdal ser med velvillige øyne på ballarrangementet:

– Det har skapt foreldreengasjement, og samarbeid mellom elever, foreldre og lærere. I 10. klasse står ungdommen selv for arrangementet, mens her har ansvaret og tilrettelegging falt mye på foreldrene. Som pilende og flittige stumtjenere gikk foreldrene til og fra: mat og drikke kom på bordet, og matrester ble fjernet. På menyen stod lasagne med salat og loff til, og is til dessert. Så ble bordene fjernet, og det ble gjort plass til dans: Kveldens høydepunkt for mange.

– De har gledet seg så. Vært helt på styr. Ja, nesten syke, var pappa og ballkomitemedlem Tor B. Jetsmars tilstandsrapport før ballet gikk av stabelen.

– Våre to menn i komiteen har jobbet for minst to, roste Unni Belseth, som mente det bare var tilfeldigheter at det var så stort kvinneoverskudd i ballkomiteen.

Overskudd av unge menn
Blant festdeltakerne var det flere unge menn enn unge kvinner, og alle hadde sett fram til festen med stor spenning. Kim Petter Berg i dress og svart tversover gledet seg til å danse.

– Jeg gledet meg mest til å pynte meg, sa Ida Hermanrud. Og fin var hun i sort lang kjole, gråe lange hansker og grå boa rundt halsen. – Jeg gledet meg til alt sammen, fortalte Jørgen Styrmoe, i stilig snippkjole og flott flosshatt. De mente at klassekameratene så litt mer voksne ut når de hadde pyntet seg. Eller som Kim Petter sa:

– Litt mer veslevoksne. Ida fortalte at de på forhånd hadde lært å danse polenese og sving, noe som sikkert også vil komme godt med til neste år: avslutningsballet i 10. klasse. Noe også Jørgen gledet seg til:

– Da skal vi leie limousin! Så kriblet det i dansefoten. Og ut på dansegulvet bar det med de tre ungdomsskoleelevene, som svingte seg rundt og rundt helt til klokka slo 23 slag. Mon tro om det da var en Askepott som mistet den ene skoen, da hun stormet ned trappene?

Publisert i 1999.