Kul tur full av kultur

Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Alperosene feirer sitt 20-års jubileum som turgruppe sammen med reisefølge fra Helgeland. Foran fra venstre: Ellen Meisfjord, Wenche Holtungen, Berit Jokstad, Ellen Svarstad og Vera Gabrielsen. I annen rekke: Birgitte Simensen Berg, Sigvald Meisfjord og Anders Svarstad. (Foto: Stine fra Den Norske Turistforening).

Turgruppa Alperosene feirer årets 20-års jubileum med en rundtur i Telemark, både på fjellets topp og på kanalslusens bunn. Kalenderen viser august, og også i år har turgjengen fra drammensområdet fått med seg hyggelig reisefølge fra Helgeland.

Her sitter vi trygt og hardt i steinura til Gaustatoppen.

Nedtur blir opptur

Etter å ha blitt bedre kjent i Rjukans sidegater med mange flotte trehus, samt hjemstedet til krigshelten Gunnar «Kjakan» Sønsteby, biler vi på ettermiddagen opp den svingete og smale veien til Gaustatoppen.

Fra inngangen til Gaustatoppens fjellheis skuer vi utover hytter, vann og velformede fjellsider.

Gaustabanen har en trikk og en taubane som frakter folk opp og ned, en tur som tar cirka 15 minutter. Banen, et hemmelig NATO-anlegg, ble åpnet i 1959, og var et viktig knutepunkt i det militære radiolinjenettet i Norge. Den militære fjellheisen, som ble åpnet for kommersiell drift i 2010, fører oss raskt opp 1883 meter over havet. Fra Gaustatoppen kan vi se se en sjettedel av Norge, fra Færder fyr til Jotunheimen. Sherpatrappene leder oss trinnvis til Turistforeningens hytte, hvor vi blir tatt vel imot. Der skal vi overnatte. Bord dekkes med levende lys i kandelaber, og med en fantastisk utsikt over fjelltoppene i finværet, blir måltidet uforglemmelig.

Vafler får også bein å gå på i Den norske turistforeningshytta fra 1893: I høysesongen stekes det cirka 800 vafler daglig, og rekorden på 1250 vafler ble satt sommeren 2020.

Unge Stine er både flink og omsorgsfull, og roper oss ut når solnedgangen er på sitt vakreste. Tror aldri jeg har vært på Gaustatoppen i et slikt klarvær og med et slikt vidsyn. Det er helt vindstille, og sola rødmer og nærmest brenner opp før den legger seg for kvelden og forsvinner i horisonten.

Skyer er som et levende maleri.
Sola, en ildkule, sender sine siste stråler før den tar kvelden.

Vi blir vekket av god kaffelukt og nystekt brød, og værgudene er også denne dagen like blide. Etter en smakfull frokost rusler vi nedover fjellsidene i steinur og tidvis på litt mer behagelig underlag. I møte med oss kommer det horder med mennesker i alle aldre med vaffel, kaffe og brus i blikket. Vi får stadig kommentarer om hvor tidlig vi har vært oppe, som allerede er på vei nedover. Noen ganger smiler vi skøyeraktig og skryter av vaflene, som de kan glede seg til, mens andre ganger forteller vi sannheten at vi har overnattet på toppen. Så bragden som spreke morgenfugler er ikke så mye å kvitre høyt om.

Gaustatoppen er et populært turområde med både sherpatrapper, steinur og mer behagelige stier i fjellskråningene.

Høyt henger bærene

Krossobanens blåe og røde vogn bærer navnene Blåbæret og Tyttebæret. Nordens eldste taubane fra 1928 frakter folk trofast og raskt opp 886 meter over havet. På toppen inviterer fjellstua på mat og drikke – og utsyn. Dette er også snarveien til Hardangervidda. Sam Eyde, grunnleggeren av Hydro, mente at taubanen skulle sørge for at Rjukans innbyggere kunne få sol året rundt: Sola forsvinner bak Gaustatoppen i september og kommer tilbake i mars. For å hjelpe på solforholdene ble det i 2013 montert speil på toppen, som sender solstråler ned på torget i Rjukan. Samme sted, hvor solas tilbakekomst feires i mars.

Halvveis, 443 meter over havet, møtes taubanens Blåbæret og Tyttebæret hverandre.

Er man i Rjukan bør man også besøke Vemork, Norsk Industriarbeidermuseum. Et sted som i dag kanskje er mest kjent for sin krigshistorie og tungtvannsabotasje i 1943. Her er det også noen som drister seg til strikkhopp fra brua. Det siste fristet ikke oss i det hele tatt.

Henrik Ibsen i Telemarkskanalen

Telemarkskanalen ble ferdigstilt i 1892, og skapte dermed en sammenhengende vannvei fra kysten til indre Telemark. Åtte sluseanlegg med 18 slusekamre løfter båtene MS Victoria (bygd i 1882) og MS Henrik Ibsen (bygd i 1907) 72 meter fra Skien til Dalen.

Telemarkskanalens MS Henrik Ibsen fra 1907 ankommer Lunde på sin vei fra Dalen til Skien.

Kanalbåten, som bærer dikterhøvdingen Henrik Ibsens navn, glir vakkert over vannene. Vi mønstrer på i Lunde, og finner våre plasser på dekk. Vrangfoss, som er det største og mest imponerende sluseanlegget i kanalen, har fem slusekamre som løfter og senker båtene hele 23 meter. Det er mange skuelystne på land og på vann: de ser portene åpnes og lukkes, samt vannet som fosser inn og ut. Her er et parkanlegg, og det er mulighet til å overnatte i slusevokterboligen.

Vrangfoss’ slusers porter åpnes og lukkes, og vannet fosser inn og ut med stor kraft.

I gangavstand fra Telemarkskanalens anløp i Ulefoss, ligger Ulefos Hovedgaard, empirebygget som byr på historier fra 1814 til i dag.

Vi får en interessant og hyggelig omvisning i praktbygget, hvor fru Karen Aall (1911–2007) bodde fram til sin død. Rett i nærheten ligger Øvre Verket, et levende museum med små, røde arbeiderboliger som i dag huser museer, utstillinger, butikker og restaurant.

Omvisningen i Ulefos Hovedgaard gir mange synsinntrykk både i tak, på vegger og gulv. Blant annet malte tak og gobelin på veggene.

Dalen Hotel med drager og spøkelser 

Det okergule trehotellet Dalen ble oppført i 1894 og ser staselig ut med drager og spir. Byggestilen er inspirert av norske stavkirker og vikingtidas ornamentikk. I løpet av telemarksturen besøker vi stavkirkene i Eidsborg og Heddal, og vi lar oss imponere av forfedrenes ferdigheter innen byggeteknikk og utsmykning.

Dalen Hotel vekker oppsikt med sin okergule treprakt. Et besøk med overnatting og gode måltider gir minner for livet.

I og rundt Dalen Hotel har mange gjester fra kongehus, keiserdømmer og de mindre kondisjonerte hygget seg i 120 år. Hotellet, som Åge Samuelsen i sin tid reddet, da Tokke kommune ønsket å bruke bygningen som en brannøvelse. Siden tok kommunen skjeen i ei annen hånd, og restaurerte hotellet for utallige millioner kroner.

I Bandak, nedenfor Dalen Hotel, ligger badstua Soria Moria, som har høstet nasjonal og internasjonal oppmerksomhet for sin design.

Ved Bandaks bredde, der hotellets hage slutter, ligger badstua Soria Moria. Den har høstet nasjonal og internasjonal oppmerksomhet. Dette er den første installasjonen i «Vannvegens fortellinger», et kunstprosjekt hvor hver av kanalkommunene skal få et verk hvor kunst, arkitektur og lys brukes som et virkemiddel for å løfte fram landskapet: Badstuas silhuett er de skrånende fjellsidene som forsvinner ned i Bandak. Kledningen av trespon er inspirert av lokal byggeskikk og innimellom sponene blinker det av gull. Arkitekt David Fjågesund i Feste Landskap/arkitektur, sammen med nordisk designteam, har tegnet Soria Moria.

Flott utsikt fra Rui, husmannsplassen hvor søstrene Gurine og Ingerine bodde, også etter at faren, svenskfødte Johan August Schevenius, døde.

Fra Dalen Hotel går det bratt oppover. Ei sherpatrapp på 810 trinn går i sikksakksvinger opp til Rui, husmannsplassen til Gurine og Ingerine Schevenius, populært kalt Rui-søstrene. Søstrene, 120 centimeter på strømpelestene, hadde aldri vært utenfor bygda si, før de i 1957 fikk invitasjon til å møte kong Olav på slottet. Dette besøkte sørget for at søstrene ble landskjente. Fra hjemstedet deres er det utrolig vakker utsikt over Bandak, én av Norges dypeste innsjøer, og fjellene som stuper bratt ned i vannet.

Gravsteinen til de såkalte Rui-søstrene: Gurine og Ingerine Schevenius, og deres far Johan August. Gravstedet ligger ved Eidsborg stavkirke.
Denne lille stua, som i dag ligger på bonde og sanger Aasmund Nordstogas eiendom Plassen, er Aasmund Olavsson Vinjes barndomshjem (1818–1870). Han var forfatter, journalist og jurist. Komponisten Edvard Grieg har tonesatt flere av Vinjes dikt.
Midtbø er en gård i Vinje kommune. Kjent som kunstnerhjemmet til forfatterne Halldis (1907–1995) og Tarjei Vesaas (1897–1970). Familien bodde her fra 1934, året de giftet seg. Gården ligger cirka seks kilometer fra barndomshjemmet Vesås, som var oldelsgården til Tarjeis farmor. Midtbø er fremdeles i familiens eie. Huset og livet der er skildret i Halldis Moren Vesaas’ to erindringsbøker I Midtbøs bakkar (1974) og Båten om dagen (1976).

Sondre i skisporet

Skisportens vugge ligger i Telemark, nærmere bestemt i Morgedal. I vugga lå Sondre Norheim i 1825, senere en friskus som hoppet over hustak og kastet seg utfor de bratteste bakker uten frykt i blikket. Norheim innførte stive bindinger rundt hælen, slik at man kunne svinge og hoppe uten å miste skiene. Han vokste opp på Øverbø og ble en god og populær skilærer for ungene i bygda. Noen kraftige stavtak unna ligger Høydalsmo, hvor verdens første skirenn eller løypemøte ble arrangert i 1866. Skiløper og polfarer Olav Bjaaland, var også født i Morgedal. Han var én av de første fem i Roald Amundsens ekspedisjon, som nådde Sørpolen i 1911. Så telemarkingene har satt spor etter seg både innenlands og utenlands.

Sondre Norheim, den moderne skisportens far, vokste opp på Øvrebø med sine bratte bakker. Bakker som Norheim har satt utfor og tråkket opp – utallige ganger.
To små kubbestoler for barn er plasserte ved ildstedet. Husmannsstua, hvor Sondre Norheim vokste opp, er liten og med få møbler og gjenstander.
Sondre Norheims sambygding, skiløper og polfarer Olav Bjaaland, var med i Roald Amundsens ekspedisjon, som nådde Sørpolen i 1911.

Turens siste dag går gjennom Flatdal og opp lia til Nutheim Gjestgiveri, hvor vi får påfyll av mat og drikke. Her har familien Grøstad i flere år invitert til kunstnerisk utfoldelse i vakre omgivelser, hvor det er lett å hente inspirasjon. Dagens sølv- og svartsmedpar tar i et tak med serveringa og gjestgiveriets mange gjøremål når de ikke skaper sin smedkunst. God mat og drikke er også livsviktig kunst de fleste setter stor pris på. Selv ett av landets gode smørtyper, Kviteseid, kommer fra Telemark.

Nutheim Gjestgiveri ligger flott til med en fantastisk utsikt over Flatdal. Her tilbys det mat, drikke og overnatting – og kunst.

Et besøk i Telemark kan være som et telemarksrenn, kanskje inspirert av Sondre Norheims lek i løs snø i 1860-årene? Norheim er mannen som konstruerte telemarkskien, en ski med innsvingte sider, som er prototypen for alle ski som lages i dag.

Vi kaster oss dristig utfor, selv uten erfaring og trening på telemarkski. Tyngden legges på ytre ski før vi fører den noe fram, slik at den indre skia kommer i svak plogstilling. Knærne bøyes, særlig bakre kne, og hælen løftes fra skia. Stilen er inne, og plutselig kommer følelsen at passeringa av portene går som en lek. Én etter én, sted etter sted: Høydalsmo, Åmot, Morgedal, Seljord, Flatdal, Bø, Gvarv og Flatland. Bakkene er bratte og dalene dype, og det er alltid mer å se og oppleve bak hver sving. Et punktum må settes, og noen porter passeres lettvint uten å være innom – de får stå der til neste gang Telemark skal besøkes. Det viktigste er å komme vel i mål for denne gang. Vi vet at Telemark har enda mer å by på, sommer som vinter. Så derfor sier vi ganske enkelt: På gjensyn! Plutselig er vi tilbake.

Det spirer og blomstrer i Telemark – både innen natur og kultur.

Legg igjen en kommentar