Avisinnlegg
-
Hjelp – tenåringer i huset
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Å sette farge på hårets tilværelse hører ofte ungdommen til. Foto: Carl Fredrik Berg Det er til tider en tålmodighetsprøve. Frustrasjonene står i kø, og sinnet er på kokepunktet allerede fra morgen av. De okkuperer badet. En annen tilårskommen stakkar er heldig hvis hun klarer å snike inn et lite besøk mens avkommet er på kjøkkenet. Men det tar bare noen få minutter å sette til livs havregryn og cornflakes som svømmer for livet rundt i melk og syltetøy. De lange lemmene er overalt – de skumper og er i veien både over og under bordet. Vips, så er de langbeinte der igjen! Nå…
-
Den gule tid
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Det er vår – det er sykkeltid – livet er herlig! Vi vandrer fra den fiolett/rødejuletid og rett i armene på påskens fra seg gulfarge. Så kan vi rusle videre ut i vårens blomsterflor – i skog og mark og bak hagens hekk og gjerder. Først med tonene av frostens inntogsmarsj takker det blomstrende fargespillet for seg og lar bladene tre inn på scenen i sine gule, røde og oransje drakter. De fleste tobeinte gleder seg til henge fra seg den tjukke vinterjakka innerst i skapet. Skjerf og votter innlosjeres i øverste kommodeskuff, og stillongsen er også gravd langt ned i kleskurven. Hvil i…
-
Matpakke på de skrå bredder
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Drammens Teater og Thunegården i julisol. Utsikten fra arbeidsplassen min var Drammens Teater. Det lå så nært at jeg nesten kunne ta på den rosa murveggen. I alle fall kunne jeg treffe veggen med ett-av-ungdomsskolens-stor-ballkast. Teatergruppa Drammenye hadde sine lokaler i nabohuset, Thunegården, og amatørteaterets ivrige medlemmer fylte rommene med manuskripter, Liptons teposer, billettkuponger, kostymer, sminke, parykker, masker og andre fargerike gjenstander. Og her hadde jeg mitt arbeidssted. Da matklokka ringte tok jeg med meg mine fire brødskiver og mitt krus og ruslet over plenen og inn i teaterets lokaler. Vaktmesteren, instruktøren, lyd- og lysmannen var noen av dem som fylte stolene. Krusene ble…
-
Den gode fe
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Plutselig – som et trylleslag – fra hard asfalt til myk sand. Jeg gikk på kjente veier. Det var grå hverdag og grytidlig morgen. Målet var plottet inn, og min indre kompassnål pekte i riktig retning. Rett fram lå jobben. Da kjente jeg at noen pirket meg forsiktig på ryggen. Jeg snudde meg. En lys, svevende kvinneskikkelse smilte til meg. I hånden holdt hun en kort pekestokk – en tryllestav. Jeg gnei meg i øynene. Jeg var plutselig ikke sikker på om jeg fremdeles sov og feen var en barnslig drøm. – Hei, svarte jeg spakt. – Jeg har sett deg gå over plassen…
-
Heksedans
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Ett trinn hit. Man danser for lite! Tror jeg, nå har jeg endelig fått svingt meg rundt på dansegulvet igjen, og tenkt det samme enda en gang: Hvorfor gjør jeg ikke dette oftere? Det er jo så morsomt! Og sikkert kjempesunt, både for kropp og sinn. Hvorfor setter jeg ikke på en CD full av rytme og tung bass, tar tak i mannen som sitter gjemt bak avisa eller foran sitt kjære tv-apparat, og svinger ham rundt. Slik at han blir svett under lungen og hjerteslagene galopperer avsted. Min lillesøster, som i sin tid danset og instruerte i ballett, hadde til én av sine…
-
En hyperaktiv meis
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg På en naken grein satt en meis. Det var en vakker meis med farge på brystet. Hodet virret: Av frykt? Av nysgjerrighet? Av rastløshet? Av kjedsommelighet? Av foretaksomhet? Det var ikke mye ro i den lille, fjærkledde kroppen. Den tok sats, flakset med vingene og på en-to-tre var den fløyet sin vei. Vekk fra mitt synsfelt. Kanskje den hadde sett seg ut en make langt i det fjerne? Det haster for slike skapninger. Alt skal skje i løpet av noen uker på vårparten: Utvelgelse, forelskelse, dyp kjærlighet, forplantning, samboerskap, graviditet, egglegging, ruging og oppfostring av de rosa nøstene på meitemark, insekter og annet smårusk.…
-
TTT & WWW
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Noen epler er røde. Noen er gule. Og noen er grønne. Søte eller sure. Jeg har bitt i det sure eplet. Eplet var rødt og smakte forresten ganske søtt. Nå er jeg ei av dem. Vet ikke om det syns utenpå, om folk kan se det på mitt skjeve ganglag eller på mitt flakkende blikk? Men nå er det for sent å snu. Det er bare én vei å gå. Jeg har begynt å pusle med internett. Tenk det! Her prøver jeg å være så konservativ som overhode mulig, og stiller meg selv på sidelinja når det popper opp stadig flere, uunnværlige oppfinnelser som…
-
Over stokk og stein
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Klar for sykkeltur i skog og mark. For en asfalt-by-syklist som meg er det en ny og spennende erfaring å sykle i marka. Det er så utrolig flott! For det første bærer sykkelen – uten å klage – all bagasjen. Og for det andre fører den meg over lange strekninger på kort tid. Dessuten er det å sykle mindre slitsomt enn å gå. Især i nedoverbakker, da kroppen slipper de store fysiske utskeielser, med ett unntak: det eneste er de tynne fingrene, stakkar, som må holde litt krampaktig på bremsene. Det suser av sted og vi trekker hjelmen lenger ned i panna. Utforkjøring av…
-
Kropp
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Enhver alder har sin sjarm. Jeg har en flott kropp! Da mener jeg ikke hvordan jeg ser ut utvendig. Noe er vi misfornøyde med alle sammen – noe er for stort og noe for lite, for langt eller for kort. Komplekser for ditt og for datt. Nei, jeg mener hvordan kroppen er innvendig, hvor flott den virker! Første gang det virkelig gikk opp for meg hvor fint vi er laga, var da jeg fødte første gang. Jeg hadde naturligvis aldri vært borti dette før – du kan lese deg til mangt og meget i bøker eller hører hva de mer erfarne har å berette…
-
Grete Waitz med forviklinger
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Toget fraktet oss til hovedstaden og til Grete Wailtz-løpet. Det var lørdag. Det var mai. Og det var strålende sol. Etter en grunntrening på et par korte og spurtsterke joggeturer var fysikken sånn passe klar til årets Grete Waitz-løp. I nye, rådyre joggesko og med joggedress fra Røde Kors, og med en smørblid datter Nitter i knoppskytingsalderen – selvsagt uten teit treningstøy på – var vi klare til å befraktes inn til hovedstaden per tog. Vi skulle løpe sammen med fem stykk kolleger med oransje t-skjorter, som hadde skjønt viktigheten av å synes i mengden av 44.000 kvinner i alle aldre og fasonger. De…