Avisinnlegg
-
Skitne fingre
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Jeg røsker og drar. Og føler meg som Gamla, men uten Gubben, som stod og dro og ikke fikk opp rota. Villvinen er blitt for vill og rota presser seg fram i den svarte jorda, som en kjempemark med tusen bein. Jeg får, etter utrolig mye fysisk slit og iltre spadestikk, dratt opp en enorm klumsedeise av ei morsrot, som jeg ser har gitt næring til mange etter etterkommere. Men hennes små og store rotbarn har strukket seg langt vekk og etablert seg i kroker og kriker rundt omkring i bedet. Jeg gir fort opp å granske og få kartlagt den slekta. Men noen…
-
Inter-Rail og reint sengetøy
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Ut i verden den vide. Hvor alt går på skinner. Vi var tre jenter i vår beste alder: Tenåringer, reiselystne, nysgjerrige, uhøytidelige og røffe. «Ryggen rak og blikket fritt, ja, slike kjekke jenter det vil gamle Norge ha», sang vi for full hals. Ola-bukser med påsydd norsk flagg på låret, t-skjorter og svære ryggsekker. Inter-Rail-billetten hadde vi kjøpt med selvtjente penger. I uker hadde vi levd med hodet ned i grønne jordbærplanter. Plastkurver ble fylt med røde og søte jordbær, som ikke fristet jordbærpikene til noen gratis munnfuller. Synet var mer enn nok. Vi jobbet oss oppover radene med en solsvidd rygg og ømme,…
-
M-M-M-M-M
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg La stillheten hvile over landskapet. Nyt stillheten. Nå orker jeg ikke å holde det inni meg lenger. Det må ut! Jeg kan ikke fordra Menn Med Mobiltelefon. M-M-M!!! Jeg er allergisk og får små nyseanfall av disse mennene. Det er barnslig og teit og det irriterer meg at de sette opp et slikt mobilfjes – et fjes som oser av viktighet og travelhet. Slik går de rundt og prater på offentlige steder, disse viktigperene. Du ser dem over alt: på tog og buss, på fortauer, i butikker og på restauranter. Det var en stille, fin sommerdag og vi feiret at vi hadde lagt bak…
-
Ferietid – jobbetid
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Etter jobben, da sola står lenge på himmelen, er det fullt mulig å kose seg i vann og på land. Det er så deilig å jobbe i fellesferien. Telefonen og kopimaskinen har gått i dvale, og summer bare så vidt en gang i blant – sikkert bare for å vise at den er i live. Dataen fungerer svært tilfredsstillende, da det neste ikke er andre svette og hyperaktive arbeidere på nettet. Det forspiste og volumiøse arkivet begynner å likne seg selv igjen: ting blir ryddet på plass og ført inn der det rettmessig hører hjemme. Det er stille og folketomt i de lange korridorene.…
-
Blyg
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Skal vi ta et bad? Det er visst nesten ingen som er lenger. Og det er vel best slik. Vi får en gang ta til takke med den kroppen vi har: Den er vi født med og den skal vi dø med. Den har vi fast følge med hele livet – kroppen er trofastheten selv. Det er ikke alltid den er like medgjørlig og grei. Noen gangerhoster og harker det litt i maskineriet, noen ganger er den lat og noen ganger hyperaktiv. Og innenfor huden tikker og går det helt av seg selv: blodet fosser rundt i årene, hjertet slår stort sett taktfast, lungene…
-
Piknik
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Nahm-nahm, her er det mange fristende munnfuller. Det var en helt vanlig hverdagsmorgen, klokka hadde ennå ikke slått ni slag. Litt dorsk og slapp i kroppen satt jeg på jobben. Kaffen hadde ennå ikke begynt sin oppvekking av de forskjellige kroppsdelene, for det er langt ut til langfingerens fingertupp. Da kimte telefonen på kontorpulten. Hjertet hoppet litt, men høyre hånd strakk seg refleksmessig etter det illsinte telefonrøret. – Hei, sa en svært blid og morgenfrisk stemme i den andre enden av telefonledningen. – Hei og god morgen, svarte jeg. – I dag inviterer jeg på piknik. Jeg kommer til deg klokka 11.00, fortsatte den…
-
Besøk
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Mennesket er et sosialt vesen. Det trives blant alt som vokser og gror: Grønne vekster, og blant firbeinte og tobeinte skapninger. I dag som vi lever i små kjernefamilier, kanskje langt vekk fra slekt og venner, melder det seg noen ganger et kontaktbehov for mor og far, lillesøster og storebror. Voksenkontakt blir ofte dekket via jobben, barn- og ungdomskontakt via barnehage og skole, men den hjemmeværende må ofte forlate huset og åpne egne dører for gjestemottak. Men i nærmiløet er det kanskje få som er i samme hjemmeværende situasjon, da de fleste hopper ut i arbeidslivet igjen så fort de kan. For det er…
-
Forfall
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Det er så trist! Dette at ting forfaller. Mennesket får en kropp som viser mer og mer tegn på manglende tidløshet: rynker og slapp hud, grått hår og svakt syn og hørsel. Tingene rundt omkring falmer, får sprekker, slites og ødelegges. Og kastes. Husket kan selges eller rives når en ikke orker å pusse og flikke på det lenger. For er du stolt eier av eget hus krever det absolutt sin kvinne og sin mann, og til tider sine barn i kampen om å bevare en passelig akseptabel fasade. I 1866 var det en skrekkelig «ildebrand» som herjet på bragernessida i Drammen og etterlot…
-
Skomakeren på Tangen
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Skomaker Gunnar Sverreson viser stolt fram sitt svennestykke: et par blanke og forseggjorte skinnsko med oppstoppet rand. Faktaboks En skomaker er en håndverker som lager og reparerer skotøy. Skomakeryrket er ett av de eldste håndverksfagene. I middelalderens norske byer var skomakerne en dominerende yrkesgruppe på 1200-tallet og framover. Den gang hadde skomakeren hele arbeidsprosessen; skomakeren garvet skinn, sydde sko og støvler og hadde selv direkte kontakt med kundene. Middelalderens skomakere i norske byer arbeidet i en felles europeisk håndverkstradisjon. Fram til begynnelsen av 1600-tallet var skomakerne relativt velstående. På den tid ble imidlertid garverne ei egen yrkesgruppe, og de tok mye av fortjenesten til skomakerne. Publisert i Byavisa Drammen 24.08.16 Gunnar Sverreson ble skomaker, men det var…
-
Rollespill
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Flott å gi omsorg og være til hjelp. Ei lita hjelmhjelper smelter hjerter. På livets scene utspiller det seg både komedie, tragedie, romantikk og dramatikk. Iflettet hverdagslivets seriøsitet i grått. Man må jo hvile ut mellom slagene en gang i blant. Før spenningskurven bygger seg opp igjen, får en utløsning, flater ut eller daler ned igjen. Har man sett «skuespillet» før, vet man hva som kommer i neste scene. Men er man ny og uerfaren på området, vet man slett ikke hva som lurer bak det neste hjørnet. Godt er det, for spenningsmomenter må det fins i ethvert livsløp – og man skal ikke…