Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Det er vinter og mørketid i Drammen.

Stive og utilnærmelige, som saltstøtter, har vi stått i frostrøyken fra Drammenselva og ventet. Vi har ventet på bussen som alltid er forsinket – og minuttene er ekstra lange i 10-15 minusgrader. Mørket og kulda har omkranset oss i de tidlige morgentimene, mens lyst fra de oppvarmede blomsterbodene på torget har minnet oss om at det er varmere tider i vente. Innenfor står det bøttevis med tulipaner i alle regnbuens farger: en vårlig blomsterhilsen som driver ap med isrosene på forteltets plastvindu.

Så plutselig er det der: lyset om morgen. Det kom like fort som det forsvant i høst en gang. Vips, så kan vi se fjesa til folket som står rundt oss. Lua er ikke dratt så langt ned i panna lenger og skjerfet er litt løsere knyttet. Folk er slett ikke urørlige lenger, de kan til og med smile og nikke i blant. Under tjukke ullkåper og dynejakker er det visst liv: bankende hjerter og blod som strømmer ut i alle ledd, ut i alle kroppens kriker og kroker. Og det er nok dette velsignede lyset som får oss til å virke mer levende.

Nå er denne vinteren snart historie, og alt hva jeg har opplevd. Tidligere i vinter kjørte i jeg en liten, rød Toyota mot Vikersund. Jeg var nesten framme ved Åmot og hadde en illsint Mercedes bak meg. Jeg kjørte inn i et eventyr av et vinterlandskap. Den tidligere morgenhimmelen var går og trærne var hvite, og det var et eiendommelig lys. Det var som å kjøre inn i evigheten. I slike øyeblikk kunne jeg ønske at jeg var maler med pensel og lerret. Fotoapparatet hadde jeg heller ikke med, så jeg måtte bare la synsinntrykket feste seg på netthinna mi. Vakker musikk hadde jeg også å lytte til. Livet var fullkomment der og da. Mercedesen passerte meg, og da tenkte jeg i mitt stille sinn: Mon tro om den mannen ser det samme som meg? Det viste seg senere at Mercedes-mannen var en bekjent, som skulle til samme bestemmelsessted, men jeg hadde ei hjerte, ei heller ikke mot, til å spørre ham om hvilke synsopplevelser han hadde hatt på turen oppover.

Innpakket stod jeg med tjukke vinterklær som et beskyttende lag rundt meg. Det gjaldt å holde kulda ute og varmen inne. «Trå meg ikke for nær» signaliserte hele meg. Plutselig stod han foran meg, mannen med ei hvit lue trædd ukledelig nedover hodet. Han hadde tatt på seg lua sånn som enkelte unger gjør. Han sirklet rundt, og det var tydelig at han ønsket kontakt. Jeg bare stod der og kikket ut i lufta. Så tok han mot til seg, den dristige mauren, og spurte klesberget om hun visste når bussen kom.

– Den skal være her kvart på, var svaret han fikk. Et enkelt og greit svar. Han gikk noen runder til og så våget han seg frampå igjen.

– Det er kaldt i dag, slo han fast, mens frostrøyken stod ut av munnen hans. Det stemte, og jeg nikket til svar. Ikke noe varme skulle slippe ut av min munn. Han ble stående og fortalte at han kom fra et mellom-europeisk land, hadde bodd her lenge og skulle nå på jobb.

– Du bruker ikke lue, konstaterte han. Det stemte, og jeg nikket igjen.

– Det skulle du. Hjernen holder seg varm under ei lue, og tankevirksomheten kommer da fortere i gang, fikk jeg vite.

– Dessuten har nesten alle nordmenn vondt i ryggen. Jeg tenkte på min egen vonde korsrygg og nikket et par ganger. Jeg kjente i alle fall mange nordmenn med vonde rygger. Det hadde han visst også hatt de første vinterne i Norges kalde rike, men ikke nå lenger:

– Grunnen er at jeg har surret et skjerf rundt maven, sånn at ryggen holder seg varm. Prøv det!, nikket han blidt.

Alle vil ha vindusplass i bussen og gjerne hele setet for seg selv.

Så stanset bussen foran oss, jeg hadde nesten glemt bort hele bussen. Den åpnet gapet sitt, og én og én ble vi slukt og havnet inn i den romlende magen. Har du lagt merke til hvordan vi setter oss i bussen? Alle vil ha vindusplass, og aller helst vil vi ha hele setet for oss selv, vi «elger» oss ikke akkurat innpå hverandre, vi norske bussreisende. Dag etter gikk jeg og kjøpte en eksklusiv angorasak til å varme ryggen. Lue har jeg også brukt på de aller kaldeste dagene, men om det har virket på min hjernevirksomhet, har jeg litt vanskelig for å etterprøve.

Min mellom-europeiske luemann med skjerf rundt maven har jeg ikke sett siden, men mine andre medreisende ser jeg tydeligere og tydeligere fra den ene morgen til den andre. Det er deilig å slippe og reise på jobb i mørket og komme hjem i mørket. I måneder har jeg følt meg som et skyggemenneske som har levd sitt mørkeliv under lampelyset. Jeg merker på hele meg at jeg ikke er så lut lenger, denne vinterlige kroppsholdningen har jeg lagt meg til for å beskytte meg mot kulde og mørke. For hver dag blir jeg mer rakrygget, og nå er det ikke lenge før jeg pakker bort både skjerf og lue.

Publisert i Klassekampen.