Tekst: Birgitte Simensen Berg
På scenen står det en gitar på egne bein. Og bak ham står det en litt mer velvoksen og lysere gitar. På det mørke bakteppet vises det små, runde lysglimt. Som stjerner på en mørk natthimmel. Det summer i salen og den store prismekrona i taket kaster et vakkert og bløtt lys rundt i den luksuriøse teatersalen i rødt og gull. Man har forventninger og man venter. På Lillebjørn Nilsen. Visesanger. Hovedstadens sanger. Som synger viser om folk og plasser i Oslo. Applaus. Han bukker og det lange håret dekker det bleke ansiktet. Skjegget er grått. Og han er kledd i svart fra topp til tå. Han griper den yngste og slankeste gitaren og legger den til rette på magen. Det glimter i en blank beltespenne. Det er stille i salen og Lillebjørns stemme og gitarspill flyter utover og dekker menneskene som et mykt teppe. De lar seg dysse ned og lener seg makelige tilbake i stolene. Lillebjørn får publikums indre strenger til å vibrere.
Lillebjørn svever over oss. Han er én av mange på den nordlige halvkules stjernehimmel. Her er han omkranset og beskyttet av blant annet Storebjørn, Jakthundene, Draken, Sjiraffen, Gaupen, samt Lille hund og Lille løve. Ja, tenk langt der oppe og langt der ute svever det rundt stjerner oppkalt etter jordiske dyr. Her blant disse stjernevennene og på Melkeveien føler Lillebjørn seg trygg – han er én av 100 milliarder stjerner som har funnet sitt hjem ved denne langstrakte veien. I klarvær og når kveldsmørket senker seg over land og sjø kan du se Lillebjørn: han sender ut en elektromagnetisk stråling som han selv produserer. Han ser ut som et ubevegelig lyspunkt, som sitter fast på stjernehimmelen. Inni seg produserer Lillebjørn en energi som holder vedlike utstrålingen. Ja, Lillebjørn er en energibunt og kommer nok til å bli en gammel stjerne, kanskje bortimot noen milliarder år. Ingen vil se at han blekner gradvis, blir mindre av vekst og mer deformert. Nei, ingen vil se at alderdommen svekker himmelens Lillebjørn.
Lillebjørn er stjerne – en visestjerne. Han synger et stev, og viser hvilken stemmeprakt han har. Norsk folkemusikk er flott. På lik linje med rock og blues. Publikum bøyer nakken, lukker øynene og suger musikken til seg. Gjennom ørene. Lillebjørn kaster håret bakover, vekk fra øynene og snufser litt. Han er forkjølet, og hviler stemmen ved å spille gitar uten stemmefølge. Fingrene leker seg med strengene, og folk klapper og tramper takten. Lillebjørn småprater og folk humrer. Det er en intim og lun stemning i den store teatersalen.
Fjellet er så åpent. Stjernehimmelen så nær. Jeg står helt stille og kikker. Og blir aldri mett av det fantastiske synet. Alle de blinkende lysene på den mørke himmelen. Stjernene er så nære og klare. Jeg står på tærne og strekker hendene oppover. Jeg har lyst til å plukke ned én av dem – som et fristende eple ytterst på ei grein. Utrolig, er jeg ikke lang nok? Jeg slipper hendene ned langs kroppen og kikker opp. Legger hodet så langt bakover at det gjør vondt. Jeg føler at jeg svever. Himmelen og universitet drar meg til seg. Jeg mister fotfestet. Jeg flyr. Høyere og høyere. Langt vekk fra jorda. Karlsvogna og Lillebjørn lokker. Stjernene roper. Og jeg kommer.
Lillebjørn har fått musikalsk hjelp: To på gitar og én på kontrabass. Strengene vibrerer i takt. Sammen driver de musikken framover. Instrumentene er verktøy i hendene på flinke håndverkere. Musikken bygger seg opp. Den spisser seg. Som et tårn. Et solid og spesielt byggverk. Tonene virvler rundt som en malstrøm. Folk blir dratt mot scenen. De lar seg bevege. De applauderer. Vil ha mer. Og får mer. Han bukker. Dypt. Det lange håret skjuler ansiktet hans. Lillebjørn går. Forsvinner bak det mørke bakteppet. Gitarene står igjen alene på scenen.
Publisert i Klassekampen.