Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Bak skyene er himmelen blå.

En. To. Tre. Tre toppede teskjeer med sukker. Han heller sukkeret langsomt opp i den varme teen. Så tar han skjea og rører sakte rundt. Rundt og rundt. Skjea skraper mot innsiden av koppen. Langsomt lar han skjea gå rundt. Om og om igjen. Blir han aldri ferdig?

Hun har lyst til å skrike ut at nå har sukkeret forlengst løst seg opp. Blitt borte. Nå kan du drikke, for søren! Men hun gjør det ikke. Hun biter tennene sammen, for hun kjenner at ordene har lyst til å trille ut av munnen. Hun svelger de sinte, skarpe ordene ned i spiserøret sammen med det bløtkokte egget. Sammen med børdet med ansjos på. Han sitter med et fraværende blikk og en lut overkropp. Du sitter som en tom potetsekk, tenker hun. Rett deg opp! Se og spis, slik at du får litt futt i kroppen. Slik at du kan strutte av energi og virkelyst. Men hun sier det ikke. Hun vet at ordene nesten kan gjøre like mye skade som ei atombombe. På sinnet og på stemningen: en krangling uten mål og mening, som vil lage åpne og dype sår. Som vil gro, men lage synlige arr. Han legger skjea på skåla ved siden av koppen og tar en slurk av teen. Så kakker han hull på egget, strør forsiktig litt salt på den stive, gule eggeplomma og begynner å spise.

– Hva satt du og tenkte på?, spør hun og gir ham ei ny brødskive.

– Tenkte på? Jeg vet ikke riktig. Han skjærer noen skiver med gulost. Så litt tomat og agurk.

– Du så så tankefull ut. Og alvorlig. Du var tydeligvis et annet sted enn her hos meg?

Hun heller i litt mer te. Hun tygger og kikker forsiktig bort på ham. Han svarer ikke. Han ser tomt ut i lufta. Forbi hodet hennes. Han har festet blikket på et punkt på veggen bak henne. Hvor er han nå? Kroppen hans er her. Skallet hans. Det er alt. Tankene hans er tydeligvis ikke her på det blåmalte kjøkkenet. En søndag morgen i august. Med ei sol som varmer ham godt på ryggen. Sola skinner gjennom håret hans, det blinker litt i kastanjebrunt i alt det grå. Han har et flott og tjukt hår som krøller seg bak ørene og bak i nakken. Han ser plutselig på henne og smiler forsiktig.

Så glemmer han seg bort igjen og får et bittert drag i den ene munnviken. Kanskje det er pipa som har laget den ene munnvika litt lenger enn den andre? Pipa ligger alltid i høyre munnvik. Han skyver tekoppen og asjetten litt inn på bordet, og finner fram tobakken og den velbrukte pipa. Han stapper den like omhyggelig som han gjør alt annet – han overlater ingenting til tilfeldighetene. Så putter han pipa i munnen, smatter litt på den og tenner den med en fyrstikk. Så trekker han godt inn og hun ser ham nyter hvert drag. Hva tenker han på? Hun tar forsiktig bort i hånda hans som ligger på bordet. Den store, brune hånda. Kortklipte negler med lit jord under. Kraftige arbeidshender. Tørre. Hånda ligger der så naken. Så sårbar. En rift bukter seg som en rød, tynn orm nedover den ene pekefingeren.

– Hva har skjedd med fingeren din?, spør hun. Han skvetter til, og kikker litt redd på henne. Så smiler han. Og ler med en litt fremmed latter.

– Det var så stille her. Jeg skvatt. Fingeren? Å ja, den. Jeg skar meg opp på ei grein i går. Det er bare en liten rift. Ikke noe å snakke om. Jeg har forresten tenkt meg til byen i dag.

– Byen? I dag? På en søndag? Hva skal du der?

Det blir plutselig mørkt på kjøkkenet. Det er sollyset som har forsvunnet. Hun kikker ut og ser noen mørke og tunge skyer på himmelen. Det store bjørketreet svaier. Det har begynt å blåse utenfor. Han drar pipa fort ut av munnen og snur seg mot vinduet.

– Søren, sier han, – ikke i dag. All nyplantinga på sørjordet vil gå føyka. Helvete! Dette drittværet skal alltid komme når en minst ønsker deg. Han reiser seg raskt fra stolen, og skyver den sint inn mot bordet. Han tar på seg treskoa og går med raske skritt ut på tunet.

– Jens! Været kan du ikke gjøre noe med. Kom inn igjen, så lager jeg en kopp kaffe til oss, roper hun etter ham. Men han er borte. Hun ser ham forsvinne inn på låven. Hun setter den blanke kjelen på komfyren og skrur på plata.

Til byen? Hva har han der å gjøre på en søndag?, tenker hun og ser at det har begynt å regne. Små dråper på kjøkkenvinduet. Hun rydder av bordet med skate bevegelser. Hun blir ikke klok på denne mannen som hun lever sammen med. En mann av få ord. Han forteller så lite. Om seg selv. Om hva han ønsker. Om sine drømmer og lengsler. Om livet sitt. Om … Hun blir revet ut av tankene av et kraftig motorbrøl. Traktoren kommer rasende ut fra de store, hvite låvedørene. Som en rød, olm okse. På ryggen sitter mannen hennes i bar overkropp og styrer med brå bevegelser. Det virker som om han ikke har herredømme over kjøredoningen. Han hauker og ler, og svinger lua si høyt i været. Som en tyrefekter. Ett lynglimt flerrer over den mørke himmelen. Tett etterfulgt av et buldrende tordenskrall. Mannen reiser seg opp fra setet. Han hyler og hytter med knyttede never mot himmelen. Regnet kommer styrtende. Som små, våte bomber. De smeller i bakken. Så setter han seg ned og vender traktorsnuta mot sørjordet. Han trykker gasspedalen i bånn og blir borte. Det lyner igjen. Ganske nært. Det lager et stort og lyst sikksakkmønster på den mørke bakgrunnen. Vakkert og voldsomt. Skremmende.

Kaffevannet koker. Hun åpner vinduet og hører mannens ville hyl drukne i et brakende tordenskrall.

Publisert i Klassekampen.